Adler, som på tysk betyr 'ørn', var en av de store maskin-produsentene gjennom tysk historie. Deres røtter strekker seg tilbake til 1880 da de ble grunnlagt av Heinrich Kleyer som selskapet Adler-Fahrradwerke. De produserte sykler, motorsykler, biler, fly, skrivemaskiner og kanskje ikke overraskende krigsmaskiner. Deres historie er omtrent like lang som den moderne industrien, og det vil kanskje overraske at restene av selskapet fremdeles eksisterer og produserer kontormaskiner.
De utmerket seg først som sykkel- og motorsykkelprodusenter, men tok tidlig på seg å lage biler fra 1903 som den første tyske produsentene som laget sine egne motorer og girkasser. Det var i utgangspunktet spesielt bilene de ble mest kjent for, spesielt etter at sønnene til Heinrich Kleyer kjørte Adler-bilene til en rekke seiere i forskjellige kappløp. I 1914 var hele 20 prosent av alle registrerte biler i Tyskland av merket Adler.
Etter at Adler rettet fokuset mot biler sluttet de helt med motorsykler, men opprettet i stedet i 1889 et nytt fabrikkbygg i Frankfurt som skulle starte med produksjon av blant annet skrivemaskiner.
Skrivemaskineventyret begynner
De første skrivemaskinene Adler laget var robuste og gode, men viktigst av alt var at de var en av de tidlig som så et marked for lette og bærbare maskiner. Det var flere produsenter som laget beist av noen maskiner, men primært var bærbar-markedet dominert av Corona med sin folding maskin. Det var andre produsenter som også prøvde seg, men fra tiden rundt 1910 var det Amerikanske Corona og tyske Adler (med sin Klein-Adler, eller 'lille ørn') som man kan argumentere for at gjorde det størst.
De rakk å selge en god del maskiner av denne typen før de andre produsenter innså viktigheten av å tilby også bærbare løsninger. Det tok ikke lang tid før maskiner av denne størrelsen var minst like vanlig som de enorme, tunge standardene.
Første verdenskrig
Den første store krigen kom, og Tyskland hadde økt behov for metall og maskinproduksjon. Adler som en av de største fabrikkene i landet bidro med sitt som alle andre fabrikker, men fokuset var størst på biler. Gjennom økt etterspørsel i krigstidene hadde Adler hele 10 000 mennesker ansatt opp mot til 4 år etter d, med lokaler i 10 forskjellige byer. Det skulle gå en del tregere etter dette dessverre. I årene som kom opplevde de å måtte redusere antallet ansatte til de satt igjen med bare 3 000 ansatte. De startet å fokusere noe annerledes etter dette, blant annet ved å kjøpe opp et selskap som produserte fly ved navn Gerner. Adler fortsatte produksjonen av dette flyet, men hadde ingen originale design eller ideer for hva de produserte. De simpelthen fortsatte produksjonen av Gerners egne design.
Etterhvert som den tyske økonomien bygget seg opp igjen etter nederlaget som var enden på første verdenskrig. Når den neste store krigen krøp opp over horisonten hadde Adler nådd opp til 7 000 ansatte, så det gikk den rette veien. Dessverre skulle den kommende krigen skulle dog vise seg å bli en mørk affære for Adler og deres virke.
Mørk tid
Det var mange av de tyske maskin-fabrikkene som under andre verdenskrig ble tvunget til å produsere våpen og militært materiell. Alt for å fremme det tyske Wehrmacht sitt krigsmaskineri.
Adler som bilfabrikk hadde kapasitet og evne til å produsere tunge krigsmaskiner som beltevogner og andre tunge fremkomstmidler. De ble på grunn av dette etterhvert et mål for allierte bombefly som 22. mars 1944 gjorde fulltreffer og ødela vesentlige deler av fabrikken. Dette stanset allikevel ikke produksjonen, men satte en demper for hvor mye som kunne bli laget på stedet.
Det mest problematiske med Adlers fabrikker under krigen (i likhet med flere av de andre store fabrikkene) var allikevel arbeidskraften. En stor andel av mennene i landet var ved frontlinjene, og selv om det ble vanligere for kvinner å ta opp arbeid i denne tiden var det ikke nok arbeidskraft til å dekke opp bestillingene til krigskampanjen.
Flere av de virkelig store fabrikkene fant løsningen via tvangsarbeidere. Etterhvert som det ble mangel på arbeidskraft selv gjennom tvang fikk de også en avtale med SS der de fikk tilsendt arbeidere fra konsentrasjonsleirene i området. Igjen, som de fleste av de store fabrikkene fikk.
Det var fryktelig harde kår i arbeidsleirene i Frankfurt og fabrikkene tilknyttet dem, og fangene ble i mange tilfeller drevet til døde. En tredjedel av alle som ble sendt for å arbeide der døde i løpet av krigen og nærmere 700 ble sendt til andre leire fordi de ble for svake til å utføre arbeid.
Etterkrigstiden
Etter andre verdenskrig fikk ikke lenger Adler lov å lage biler. De allierte styrkene konfiskerte utstyret nødvendig for å produsere dette. De ansatte levde allikevel i håpet om at de ville kunne fortsette på sikt, men når daglig leder Ernst Hagemeier kom tilbake fra internering i regi av allierte styrker, satte han en stopper for alle planer om bilproduksjon. De skulle i stedet fortsette sykkelproduksjon, samt komme i gang igjen med motorsykler. Adler hadde ikke produsert motorsykler på nesten 50 år, så det var mange som var spent på hvordan dette ville gå. De gav snarlig ut sin Adler MB 250 S, en sportsmotorsykkel, og heldigvis for Adler ble den meget godt mottatt.
Til tross for populariteten kom selskapet Grundig i 1957 med sine dramatiske ekspansjonsplaner. De kjøpte opp aksjekapitalen til selskapet Triumph, og gjorde vesentlig innkjøp inn i Adler. Dette satte effektivt en stopper for motorsykkelproduksjonen deres da Grundig ville at de skulle fokusere annerledes. I 1958 bestemte Grundig seg for å slå sammen flere av sine oppkjøpte selskap, og opprettet Triumph-Adler Büromaschinen-Vertriebsgesellschaft, altså et selskap som utelukkende produserte kontormaskiner.
Dette nye selskapet samlet patentene de to selsskapene satt på, og satte i gang produksjonen. Forvirrende nok, selv om de to selskapene ble fusjonert, fortsatte de å produsere maskiner med kun sitt eget navn på maskinen, enda de produserte de samme maskinene. Det er derfor vi selv fra 60-tallet i dag ser maskiner som bare heter både Triumph og Adler, men som både visuelt og maskinelt er veldig like. De er faktisk de samme maskinene, bare med forskjellig navn på lokket. Ta for eksempel Triumph Gabriele-E og Adler Junior-E vist under:
(Begge bilder lånt fra typewriterdatabase.com der bilde av Triumph er fra min egen profil).
Så lenge de to selskapene var fusjonert så fortsatte de med dette. Vi kan se det samme på den ultraportable skrivemaskinen 'Tippa' som var mulig å få både med Triumph sin logo og Adler sin, men forbi selve logoen var det ingen forskjell på maskinene, og som ble fortsatt produsert til godt inn i 70-tallet.
Siste fase i livet til Adler
Adler fortsatte skrivemaskinproduksjon sammen med Triumph en stund, men fikk et turbulent forhold til eierskap. Grundig så etter kort tid lysten til å fraskrive seg rollen som aksjemajoritetsholder. De solgte størsteparten av askene videre til Litton Industries Inc. i 1968 etter bare 10 år under Grundig.
Etter ytterligere 10 år gikk stafettpinnen videre, denne gangen til Volkswagen som tok over aksjemajoriteten i 1979. Dette varte kun i 7 år til Italienske Olivetti tok over i 1986. Olivetti var en av de virkelig store produsentene i den sene fasen av kontormaskin-verden, men også de så seg nødt til å redusere bestanden med de nye tidene.
I 1994 ble Triumph-Adler solgt nok en gang videre til tyske investorer som gjorde selskapet til et holding-selskap. De fortsatte å allikevel produsere skrivemaskiner helt til 1997, når Triumph-Adlers siste skrivemaskinfabrikk ble lagt ned.
I år 2000 annonserte Triumph-Adler at de fra da av skulle fokusere utelukkende på imaging og output solutions, med andre ord blant annet printere tilsvarende løsninger, og består den dag i dag som det.
Comentários