De som bestemmer seg for at de ønsker å skaffe seg en skrivemaskin vil fort bli klar over at selv om maskinene er riktig så gamle, så er det et overraskende stor variasjon av modeller tilgjengelig på bruktmarkedet. På Finn alene kan det til ethvert tidspunkt være alt fra 200 til 400 maskiner tilgjengelig. Kan det virkelig være slik at hvilken som helst av dem vil være like gode maskiner? Nei, det er jo selvsagt ikke helt slik, men det er faktisk ikke egentlig så langt unna sannheten heller.
Det var definitivt maskiner som var bedre designet og satt sammen enn andre, men faktum er at det aller meste som ble laget for eksempel på 50- og 60-tallet var faktisk ganske bra, så om man kjøper noe fra den eraen er sannsynligheten for at du får en riktig så god maskin meget stor.
Maskiner eldre enn det vil også stort sett være meget gode, men de ble noe holdt tilbake av sin tids teknologi når man sammenligner med 50-60-tallet, naturlig nok. Etter midten av 70-tallet begynte fokus på byggekvalitet å være lavere prioritet mot det å få maskinen billig så etter det begynte gjerne maskiner å bli litt "kjipere". De er fremdeles ikke dermed sagt dårlige, men man kan virkelig merke en viss kvalitetsforskjell på maskinene i bruk.
I denne posten vil jeg ta for meg et utvalg bærbare maskiner jeg personlig opplever spesielt gode. Andre vil kanskje være uenige med listen min, og det er helt klart flere maskiner som egentlig også hadde fortjent å havne på denne listen. Det er også andre maskiner av andre størrelsesklasser som er verdt å nevne også, men jeg vil ta for meg de i en egen post for å unngå at denne skal bli alt for stor.
Så uten å kaste bort mer tid, går vi rett og slett til verks. La det bare være helt klokkeklart at rekkefølgen jeg lister maskiner opp her er over hodet ikke en rangert rekkefølge. Det er helt tilfeldig.
Facit TP1/Privat (1958-1965/'66)
Med fabrikk i Sverige er Facit et merke vi ser mye av her i Skandinavia. Den vanligste maskinen vi ser her til lands nå er en senere modell Facit 1620. Denne modellen er også en høvelig ok god maskin, men det er mye på den som er laget i plastikk, og flere av delene i maskineriet har noe billigere metall i seg. Den oppleves ikke like sharp og god som jeg føler er tilfellet for TP1/Privat.
På slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet var modellen "Privat" (som ble markedsført som TP1 i USA) i produksjon. Denne modellen er faktisk en meget godt ytende maskin med gode taster og god flyt i vognen. Den har ypperlig tastefølelse med tasteknapper som oppleves som gode under fingrene. Det er ikke etter min mening den soleklart beste maskinen, men så god som den er og så vanlig som den kan være å finne i dag er den en god kandidat for listen.
Det er verdt å merke seg at modellen hadde en umiddelbar etterkommer markedsført som "TP2" som fremdeles også er en relativt god maskin, men som i mine øyne tok et lite steg ned i retning billigere maskin. Den har mer tilfelles med de senere japansk-produserte maskinene enn sin forgjenger. Den mest synlige forskjellen på de to maskinene er at Facit Privat/TP1 har i de tidligste modellene en sølvfarget rund logo på høyre side av lokket, før senere modeller har en avrundet svart logo på midten av lokket som sett på bildet over. TP2 fikk en firkantet svart logo på venstre side av lokket.
Triumph Gabriele E/Perfekt, Adler Junior E/Primus (1958-1965)
Kjært barn har mange navn sies det. Triumph og Adler var i opprinnelsen to uavhengige produsenter, men begge ble kjøpt opp av Grundig og ble etter det i økende grad slått mer og mer sammen. De produserte mer eller mindre identiske maskiner etter de samme designene, men fortsatte å sette sin egen fabrikk sin logo på maskinene de produserte.
Gabriele E og Junior E er i essens den samme maskinen, og det samme kan sies om Perfekt og Primus. Forskjellen igjen på de to typene er i hovedsak at Perfekt/Primus har et mer versatilt tabulator-system. De har muligheten til å opprette samt opphøre tabulator-stoppunkter hvor som helst på vognen ved å ganske enkelt flippe på en bryter ved tastaturet. Gabriele E/Junior E har fremdeles tabulator, men du må manuelt selv flytte om på pins på baksiden av vognen for å definere hvor stoppunktene skal være.
Uansett om du finner den mer fancy versjonen av tabulator eller ikke er selve innholdet i maskinen den samme på tvers av alle typene. Tastene er store og tykke, og fingrene finner lett tasten den skal treffe på. Man kommer lett og fort inn i flyten med å skrive på denne modellen, og tastearmene føles meget gode i bruk. Vognen flyter godt og returarmen er stor og komfortabel. Det er noe uenighet blant entusiastene om designet på disse er flott eller ikke, men jeg kan si at jeg var en av dem som egentlig ikke likte dem så godt i starten, men designet vokste på meg og jeg har blitt en av dem som liker det.
Torpedo 18 (1954-1964)
Torpedo laget skrivemaskiner en god stund, og var tidlig kjent for å være meget gode i bruk. De finnes også i England og USA under navnet "Blue Bird", da det ble klart at spesielt land som hadde vært i krig med Tyskland under første verdenskrig kanskje ikke hadde de beste forholdet til "Torpedoer". Blue Bird er altså ikke en såkalt "rebrand", men bare et annet markedsført navn fra samme produsent.
Torpedo laget mange gode maskiner, men kanskje spesielt 18-modellen stakk seg ut som spesielt god. 18-modellen kom som variant 18A, 18B og senere 18S. Det som er litt spesielt er at Torpedo produserte en maskin de designerte modell 18 helt i slutten av 30-tallet og opp til starten av 60-tallet, men det er en del forskjeller på maskinene når du ser i detaljene av 30-tallet og 60-tallet. Man kan helt klart se at de bygger på det samme designet, men det er helt klart forskjeller der. De senere som er fra rundt 60-tallet vil funksjonsmessig generelt sett være de beste av dem. De vil ha et design som ser ut som på bildet over her. Tidligere varianter hadde mer flatt lokk, og mens disse også er meget gode maskiner er modellen som kom etter (altså med avrundet lokk) akkurat hakket bedre med en ørliten margin.
Forskjellen på 18A, 18B og 18S er i hovedsak tabulator. 18A mangler det, og 18B har tabulator med bryter ved tastaturet for å sette tabulator hvor du selv ønsker (gitt at du har modellen fra rundt 60-tallet, da tidligere varianter hadde tabulator med pins du plasserte bakpå vognen). 18S er en senere variant som kom på 60-tallet der tasteknottene har et noe oppgradert materiale, og lokket har en noe mer fancy design.
18-modellen er en meget sterk yter. Tastefølelsen er sharp og responsiv, og du kommer godt inn i flyten. Returarmen er ikke den beste jeg vet om, men er allikevel god. Vognen flyter godt og ledig, og printen blir jevn uten å måtte tilvenne seg for hardt en spesiell stil. Allikevel har maskinen det med å potensielt komme ut av justering noe som kan forårsake at vognen hopper mye lenger enn den skal. Det kan repareres noenlunde enkelt, men man må vite hva man skal gjøre og justeringen skal bare være den rette delen kanskje an halv millimeter i riktig retning. Det vanligste er at maskinene har holdt på justeringen sin heldigvis.
Olympia SM (1952-1972)
Olympia produserte en serie maskiner de kalte "SM" og kom i varianter 2, 3, 4, 5, 7, 8 og 9. SM stod for Schreibmaschine Mittelgroß, som betyr "Mellomstor skrivemaskin". Alle SM-modellene er hva jeg vil kalle sikre vinnere, men det er enkelte av modellene som er bedre enn andre. SM2, -3 og -4 ble produsert samtidig, der SM2 var den billigste budsjettmodellen. Den hadde ingen ekstra funksjoner som tabulator eller springdempede taster. SM3 hadde tabulator i form av pins man satte manuelt bak maskinen og dempede taster, og SM4 hadde egne taster på hver side av mellomromstasten for å sette og oppheve tabulatorpunkter akkurat der man ville. SM4 ville også ha et par ekstra fine funksjoner.
SM5 og -7 tok over fakkelen, der SM5 ville være budsjettmodellen av dem. Allikevel var den ikke en videreutvikling av SM2, men snarere SM3. Maskinen hadde tabulator med pins bak vognen, men manglet dempede taster. SM7 var altså den ekstra flotte typen med alle godene SM4 hadde, samt et oppdatert design som var ganske fresht for sin tid.
Nærmere slutten av 60-tallet kom SM8 og -9 som skulle ta over. SM8 var da budsjettvarianten, men var designmessig helt lik SM9, men der SM9 hadde igjen den ekstra goden med tabulatorpunkter du kunne sette via taster på tastaturet. Det er i dette fallet greit å være klar over at fra rundt midten av 70-tallet kom denne modellen med et oppdatert design der Olympias nye logo, en rundt oransje sirkel med en hvit bokstav 'i' i seg prydet fronten. Det er mange som mener at designendringene de gjorde her var et steg ned, og den generelle anbefalingen er å finne en maskin som er eldre enn det punktet.
SM9 er trolig toppunktet av skrivemaskinytelse. Den er så sharp, presis og god at jeg personlig nesten oppfatter den som "kjedelig god". Det kan nesten føles som å skrive på en elektrisk maskin, selv om den ikke er det. Jeg personlig savner noe av "sjelsfølelsen" fra de eldre maskinene når jeg skriver, og følgelig foretrekker jeg personlig en SM4, men det føles absurd å fraråde noen å kjøpe en SM9 fordi den er "for god". Uansett hvilken av SM-modellene du ender opp med å gå for vil du ha en virkelig super skrivemaskin.
Hermes 3000 / Media 3 (1959-1979)
Det er umulig å skrive en bloggpost som dette uten å nevne Hermes 3000. Det hersker en del uenighet om modellen, men det handler ikke om hvorvidt maskinen er god eller ikke. Det handler kun om hvorvidt maskinen er det aller beste noen gang laget. Noen sverger til at det er den definitivt, og andre mener at nei, det er den så visst ikke. Jeg personlig er under den siste oppfatning. Det finnes også de som mener at forgjengeren, Hermes 2000 / Media er en maskin som føles bedre i bruk enn 3000, men det er fler av de som foretrekker den nyere.
Hermes 3000 og Media 3 er praktisk talt den samme maskinen, men Media 3 mangler taster for å sette tabulatorpunkter hvor man vil, samt mangler den stilige papirbøylen som inneholder et springladet rødt bånd som viser hvor marginene er satt. Foruten dette er maskineriet det nøyaktig samme og oppleves like gode i bruk.
Modellen ble laget over et langt spenn tid, men gjennom tiden laget de 3 forskjellige generasjoner av modeller. Jo eldre generasjonsmodellen er, jo mer ettertraktet er maskinen i samlermiljø. Allikevel er dette for det aller meste kun endringer det ytre utseendet. Det indre er veldig likt over alle generasjonene, så de nyere mer uønskede maskinene er fremdeles så og si like gode i bruk som de eldre.
Det er ingen tvil om at Hermes 3000-modellen er en svært god maskin i bruk. Tastene beskrives ofte som å være litt som at man dytter armen gjennom mykt smør, og jeg kan virkelig skjønne hva de mener da. Mitt personlige eneste minus for maskinen er hvordan ytterskallet på maskinen kan gi en noe hul lyd i maskinen, og med en indre ramme i aluminium resulterer det i en maskin som er litt for lett, og er kjent for at om den får en liten trøkk kan hele rammen bøye seg og skape problemer.
Alpina SK24 (1953-~1965)
Denne maskinen er nesten litt juks å inkludere i en liste med andre bærbare. Maskinen er nemlig en betydelig del større og tyngre enn andre bærbare maskiner, men kommer allikevel i en koffert og kan tas med på tur.
Maskinen har typisk 2 generasjoner av modeller, der den første er mest gjenkjennelig gjennom at den har en returarm i stål, og den senere har en noe større returarm laget i nylon. Av de to er det kanskje overraskende at min personlige anbefaling er generasjonen med returarm i nylon. Den nesten overdimensjonerte størrelsen på returarmen er meget behagelig i bruk, og maskinen er svært god i tastene. Den flyter godt i bruk og har en smidig vogn. Alt i alt er modellen etter min personlige mening en av de aller beste maskinene i praktisk bruk. De er robuste, enkle å rense ut, har elegant og ikonisk design og er meget effektiv.
Allikevel er den ikke totalt uten problemer. Som nevnt er maskinen ganske så stor og tung. Det er ikke bare-bare å skulle ta den med noe sted, og selv om man kan pakke den sammen i en koffert er også kofferten ganske stor. Mens mange av de overnevnte maskinene kan fint passe inn i en bokhylle når man pakker den inn i kofferten sin, er denne noe verre. Det er rett og slett vanskeligere å rydde bort og følgelig kommer man til et punkt hvor man nesten like gjerne kunne vurdert om man skulle gått for en skrivebordsmodell som kanskje ikke kan ryddes bort like lett til å begynne med.
Comments