I 1948 lanserte Hermes en helt ny modell av en type de ikke hadde tilbudt før: Hermes Ambassador. Til nå hadde Hermes levert den typiske standard maskinen som var den samme størrelsen som den klassiske Underwood No 5 og andre tilsvarende kontormaskiner. Ved siden av denne hadde de produsert Hermes 2000/Media som en bærbar løsning, og Hermes Baby/Rocket som en ultraportabel løsning.
Ambassador er rett og slett enorm til skrivemaskin å være. En person jeg snakket med en gang kalte denne typen maskin for en "Dreadnought class" maskin, og det satte seg veldig fast hos meg. Det er perfekt beskrevet.
Hermes var neppe først ute med å lage en maskin av denne størrelsen, men de andre virkelig store suksessene man finner der ute i dag som Olympia sin SG-1, Triumph sin Matura Super (eller Rasanta), og Adler sin Universal kom alle etter at Hermes hadde vist at det definitivt var en etterspørsel etter disse ekstra profesjonelle super-ytelsesmaskinene.
"Men", spør du kanskje da, "hvis de allerede laget en stor skrivemaskin, hvorfor bare lage en som er enda større?" Det koker i hovedsak ned til at jo større maskinen er jo, jo bedre er den som regel å taste på. Det er også lettere for produsenten å få på plass ekstra stilige funksjoner inn i maskinen når det er mer romslig inni skallet. Dette er nettopp hva Hermes oppnådde med sin Ambassador.
Tastearmene flyr nesten av seg selv. Fordi det er så store avstander mellom lenkene i mekanismene her genereres det mye momentum når man taster. Momentum maskinen utnytter for å få mye ut av bevegelsen i typearmen fra bevegelsesenergien alene, ikke bare fra det at fingrene dine fortsetter presset på boksttasten. Om man tapper raskt ned og slipper fingeren fra disse kan man såvidt se hvordan bokstavtasten fortsetter å gå litt nedover før springfjærene i maskinen drar tasten opp igjen.
Overraskende nok, selv om maskinen er skikkelig stor, så er den ikke så tung som man skulle tro. Hermes var glade i å bruke aluminium som metall til rammeverket sitt mens de fleste andre brukte stål. Dette gjør at maskinene ikke krever 4 styrketreningsøkter i uka som rutine for at man skal kunne flytte på dem, men det kommer jo med minus også.
Aluminium er lettvektig, men er også et skjørt metall. Gjenger til skruer kan alt for lett dras ut, og det skal ikke så mye til for å bøye på det. Selv om det er lett å bøye det så er det heller ikke som stål der du bare kan bøye det helt rundt. Tykt aluminium vil rett og slett brekke av om for mye bøying gjøres på en gang. Man bør derfor være litt varsom med disse, men det er ikke som om bare det å sette den fra seg litt uforsiktig fra seg vil skade den heller. Når man setter skruer i den må man også tenke seg om og ikke skru skruene for stramt igjen heller.
Akkurat denne maskinen i galleriet over kom med en elektrisk motor og en egen tast som kunne få denne motoren til å starte opp. Denne motoren vil da dra vognen tilbake til start, og også fremme til neste linje helt automatisk. Dessverre er elektronikken i denne maskinen såpass gammel innen nå at den ikke lenger fungerer. Det er mulig det kan la seg reparere, noe jeg er motivert for å gjøre, men har ikke kommet så langt enda.
Denne modellen er et noe spesielt design. Det er mange som er enige i at den passer inn i en arkitektur-stil kjent som brutalisme. Dette var en stil som fikk oppstart rundt midten av 50-tallet og varte av og på opp til 70-tallet, men i og med at denne ble designet rett etter krigen er det interessant hvor tidlig ute de var. Forut sin tid rett og slett!
Modellen er faktisk en av mine personlige favoritter når det kommer til skrivemaskiner. Den er ekstremt rask, typearmene beveger seg smidig, og det er lett å få en jevn og fin print på papiret. Ikke bare det, men jeg synes selv også designet på maskinen er ekstremt stilig. Fargen, de rette linjene, krympelakken, og hvor massiv den rett og slett er. Alle disse detaljene er for meg fantastiske.
Hvis du er ute etter en skrivemaskin som du skal skrive massevis av sider på kan du rett og slett ikke gå feil med en Hermes Ambassador. Iallfall en fra 50 eller 60-tallet. Etter min mening ble de ikke bedre enn dette! Det står veldig tett mellom denne og en Olympia SG-1 iallfall. Det kan være vanskelig å soleklart utnevne én vinner mellom de to, også for meg. De er både ekstremt komfortable i bruk og veldig kule i utseende sitt begge to.
Det er synd å si, men det er ikke maskiner man ser ofte i hverdagen lenger. Derfor heller ikke nødvendigvis noe man kan velge og vrake i heller. Problemet er jo at fordi maskinen er så stor som den er så er den vanskelig å oppbevare på en god måte i huset sitt. Derfor er det mange gjennom årene som bare har ønsket å få den ut av huset. Det er også mange som ikke ser på maskiner av denne størrelsen som aktuelle maskiner for seg nettopp fordi de ikke ønsker å permanent ha en slik maskin fremme, og følgelig er det få som vil kjøpe dem. Dermed er det ikke mye verdi i maskinen lenger heller, og når folk både har lyst å bli kvitt noe og samtidig skjønner at de ikke kan få noe særlig penger for den, så har mange det med å bare kaste dem. En sann tragedie, men dessverre ikke uvanlig at skjer.
Ta ansvar! Redd 'dreadnought maskinene'!
Comments