Olivetti Lettera 32

Opphav

I 1950 ble designarbeidet av en mann ved navn Marcello Nizzoli offentliggjort. Ansatt av Olivetti designet han skrivemaskin som ble navngitt Lettera 22. Maskinen var et elegant stykke design som ikke bare så lekker ut, den hadde ypperlig funksjonalitet. Maskinen ble en øyeblikkelig sensasjon. Faktisk så mye at den ble tildelt prisen Compasso d'Oro i 1954. Det skulle ikke stoppe der heller. I 1959 erklærte Illinois Teknologiske Institutt Lettera 22 modellen som det beste produktdesignet gjort de siste 100 år. Så vellykket var maskinen at den var i produksjon i hele 14 år før en ny arvtager skulle prøve seg.

Olivetti ønsket å produsere en ny modell og samtidig introdusere et par nye funksjoner og nye mekaniske løsninger på hva de gjorde med Lettera 22. Nok en gang fik Marcello Nizzoli jobben med å designe en arvtager. I 1964 ble omsider resultatet satt i produksjon; en Lettera 32. Maskinen fikk noe mer rette kanter og ble litt mer modernisert i tråd med de mer harde vinklene som begynte å få sitt inntok mot midten av 60-tallet. Enkelte av dagens samlere mener at Lettera 22 har et noe mer vakkert design, og at med introduksjonen av 32 mistet maskinen noe av det som gjorde den så god å skrive på. Flertallet er dog enige i at 32 var en forbedring på de fleste hold.

Ytelse

Maskinen er rask og komfortabel, spesielt når man tar i betraktning og vurdering hvor flat og lettvektig den er. De fleste skrivemaskiner som ble laget for å være så bærbare som Lettera-serien ble, manglet noe for å bli spesielt komfortable å skrive på, men Olivetti fant en gylden middelvei. Tastene er lette og responsive, og det er lett å generere bevegelse i typearmene for å slå tydelige bokstaver inn på papiret. En annen fordel som ikke var så vanlig å finne i disse lettvekt-modellene var en regulerbar tabulator-funksjon. Du kan selv bestemme hvor tabulator-punktene skulle være via en spak til venstre for tastaturet. Med denne kan du enten legge til eller fjerne slike stopp-punkter.

Allikevel er ikke alt perfekt. Et av maskinens styrker kan for enkelte også være et onde. Tastene er utrolig lette å trykke ned. De yter veldig lite motstand, og dette er ikke noe alle setter pris på. Noen foretrekker å kjenne at de faktisk trykker ned noe. Det er ingenting som tilsier at det ene eller det andre er det 'rette'. Det hersker ingen tvil om at de fleste er veldig glade i Lettera-maskinen sin og hvordan den oppleves å skrive på.

Et annet problem enkelte av disse maskinene sliter noe med er at den har en vognlås som noen ganger har litt lyst til å flippe seg selv inn i låst stilling mens du sitter og skriver. Ikke alle maskiner sliter med dette, men det er et kjent problem for serien.

Et tredje problem verdt å nevne er at mens maskiner produsert i Olivettis egen fabrikk i Italia er utrolig stødige og robuste, opplever flere at maskiner produsert i noen av produsentens andre fabrikker i Spania, Jugoslavia og Mexico at deres maskiner ikke står til de samme kriteriene. Den generelle holdningen later til å være at Olivetti-maskiner produsert et annet sted enn Italia har en viss sjanse for å være noe upresist satt sammen.

Uansett er sjeldent disse problemene noen 'show stoppers', og de aller fleste er veldig glade i Lettera-maskinen sin. Folk som Bob Dylan og Leonard Cohen sverget begge til sine Lettera 32 for sin skriving, og man skulle jo tro at folk som dem kunne litt og annet om hva som var best innen skriveverktøy.

Custom work

Maskinen var en av de første jeg skaffet meg. Jeg fikk tak i en produsert i 1964, altså det første året de kom ut. Den hadde også blitt laget i Italia, hvilket var et spennende pluss. Det skulle dog vise seg å være flere ting galt med den, og i prosessen med å fikse maskinen ble det klart at jeg trengte deler fra en annen maskin. Maskinen jeg da klarte å finne for å kjøpe som deler var fra 1979, nærmere slutten av sin produksjonsperiode og produsert i Spania. Den hadde derimot en veldig spennende skrifttype, navngitt 'Quadrato' av Olivetti. Denne er ganske så uvanlig å finne på disse maskinene, noe som gjorde valget vanskelig. Dessverre slet maskinen med at vognen var til dels løs og vinglet på toppen. Det var ingen klar måte å løse dette på, men maskinen fungerte til tross.

Arbeid med å skifte ut typearmene i maskinen

Jeg kunne da enten ribbe modellen fra 1979 for deler og fikse 1964-modellen, men da gå glipp av denne stilige skrifttypen, eller ribbe modellen fra 1964 for deler og fikse 1979-modellen. Motargumentet da var at jeg ville miste et originalt første generasjons design fra fabrikken kjent for å lage robuste maskiner. Enden på visa var at jeg ikke bare tok deler fra 1979-modellen for å fikse '64-modellen; jeg tok også typearmene fra '79-modellen og satte inn i '64 modellen.

Alt i alt var operasjonen en suksess, og mens det er usikkert hvorvidt Quadrato skrifttypen fantes på modeller fra 1964 er allikevel maskinen nå en velfungerende og stilig maskin med en sjeldent skrifttype, uavhengig av hvor tro man ønsker å ha maskinen til hvordan de var i sin tid. Kort sagt: Jeg liker'n, jeg!