Et barn er født
I 1819 ble det født en gutt ved navn Christopher Latham Sholes. Sholes levde et langt liv som poet, politiker, og journalist, men som "side hustle" var han også oppfinner. Han var ofte å finne på et felles verksted for medlemmer av en gruppe som var interessert i oppfinnelser og maskineri. Det var her skulle han bli kjent med blant annet Carlos Glidden, en mann som skulle ende opp med å bli en partner i det kommende prosjektet.
Skrivemaskiner, eller mer korrekt sagt 'maskiner som printet bokstaver', var allerede 'funnet opp' når Sholes fikk ideen om å bygge en skrivemaskin. Faktisk fikk han ideen fra et tidsskrift "Scientific American" som offentliggjorde en prototype for en printende maskin. Han hadde også konkurrenter rundt i verden. Først ute med et design som faktisk gikk ut i produksjon var den Danske presten og oppfinneren Rasmus Malling-Hansen som startet produksjon av sin 'skriveball' rundt 1870.
Første trappetrinn
Sammen med sine oppfinnerkollegaer laget Sholes en prototype av en maskin som brukte noe som på mange måter kunne se ut som et piano klaviatur i stedet for tastene vi assosierer med skrivemaskiner i dag. De presenterte prototypen til en investor, John Densmore, som likte ideen såpass godt at han ville investere i prototypen for å gjøre den kommersielt levedyktig.
Sammen arbeidet Sholes og Glidden, samt med hjelp fra en tredje mann, Samuel W. Soule, i det felles verkstedet hardt for å komme frem til et produkt. De laget over 50 prototyper før de kom frem til sluttproduktet sitt, alle angivelig estimert til å ha kostet rundt $250 dollar hver. Regner vi ut for inflasjon tilsvarer det $7.500 dollar, eller nærmere 62.000kr i dag. Totalt en investering på over 3.000.000kr i dagens penger, og det uten å vite for sikkert at produktet ville bli innbringende.
Siste steg
Mot slutten av prosessen gjenstod det ett problem som trengtes å løses. Hvordan skulle oppsettet av tastene se ut? Vi vet fint lite for sikkert om prosessen. Noen kilder mener folkene som testet maskinen rapporterte at maskineriet hang seg opp om de tastet to tegn for fort, andre at tastaturet bare simpelthen var det siste steget i utviklingsprosessen.
Uansett hva som var årsaken, så var resultatet QWERTY-tastaturet. En smart løsning, men til historikeres frustrasjon ble oppsettet laget til prototype uten dokumentert begrunnelse. Vi vet rett og slett ikke for sikkert hvorfor Sholes la knappene der han gjorde.
De lærde strides
Det finnes flere teorier om nøyaktig hvorfor det ble designet som det ble, men gjenværende i dag har vi kun tegningene til Sholes som demonstrerte konseptene. Det var ikke som i dag hvor alt forskes på og skrives ned i artikler som revideres av likesinnede for streng evaluering. Sholes hadde en ide, de implementerte ideen, sendte den til folk som testet maskinen og mottok meldinger om at dette forbedret problemet. Det var godt nok for dem.
En populær urban myte er at Sholes med vilje laget et tastatur som skulle være forsinkende i praksis. Et tastatur som skulle være "klønete" nok til at folk brukte lenger tid mellom hver enkelt tast og følgelig unngå at to typearmer slo sammen og låste seg. Problemet med denne teorien er todelt:
1) Hele poenget med maskinen var å effektivisere skriving. Målet var at maskinen skulle skrive raskere enn pennen. Det ville vært mot oppfinnelsens hensikt å lage et skrivebord som tvang skribenter til å skrive tregere.
2) Det tar en stund å utvikle evnene til å skrive så fort på tastaturet at det blir et problem for mekanikken å følge etter. Selv om de eldste maskinene ikke var like smidige og raske som senere modeller, er det ikke sannsynlig at testobjektene til Sholes og Glidden på den tiden, som aldri hadde sett et tastatur i hele sitt liv før, ville klare å utvikle evnen til å skrive så fort på det at det skapte problemer.
Enda en teori er at Sholes gjennomførte en bigram-frekvens-analyse av det engelske språket. Altså en oversikt på hvor ofte par av bokstaver forekommer i engelske ord. Han så på hvor ofte et par av bokstaver forekom sammen i engelske ord og tok de som kom oftest og skilte de fra hverandre på tastaturet. Resulatetet skulle da bli et tilsynelatende kaotisk oppsett.
Problemet med teorien er best motbevist av E og R-tastene. Bigrammet "ER" i det engelske språket er det 4. vanligste paret av bokstaver i engelske ord. Allikevel er bokstavene plassert rett ved siden av hverandre på QWERTY-tastaturet. Historikere har lurt lenge på hvorfor Sholes gjorde dette om motivasjonen var å spre vanlige bokstavpar fra hverandre. Tidlige prototype-tegninger har dessuten vist at Sholes opprinnelig designet QWERTY som QWE.TY. Hans opprinnelige ide helt opp til siste revisjon av designet var altså at "." og "R" byttet plass fra det vi kjenner i dag. Om hele begrunnelsen for designet var å spre ofte sammenfallende bigrammer utover er det rart at den aller siste endringen han gjorde før det gikk ut i produksjon var å samle det fjerde mest vanligste paret.
Forskere ved Universitetet i Kyoto, Koichi Yasuoka og Motoko Yasuoka, offentliggjorde i 2011 en artikkel[1] om QWERTY-tastaturet. De fant og reviderte dokumenter fra telegrafister rundt tiden Sholes designet tastaturet sitt. Av alle yrker på den tiden som hadde behov for å skrive raskt så var de trolig de med størst behov. Det måtte skrives ned og tolkes, jo raskere jo bedre, for det var aldri godt å si når neste telegrafi kom inn. Vi vet også at telegrafister var blant testbrukerne til Sholes og Glidden.
En av de store utfordringene med en slik jobb er at mens morsekoder for hvert enkelt tegn er unike, så er det avhengig av å tolke opphold mellom kodesekvensene. Eksempelvis er koden for Z fire prikker, mens koden for S og E tre prikker etterfulgt av en pause før det kommer én prikk. Om en telegraf følgelig hørte fire prikker men kunne være usikker på om det var en 'z' eller 'se', var det nyttig å kunne raskt ombestemme seg, eller notere begge tegn for å senere vurdere konteksten av ordet og gjøre beslutninger basert på det.
Følgelig var Z, S og E sterkt knyttet for en telegraf, og alle de tre bokstavene befinner seg i en fin rad rett ved venstre ringefinger. Yasuoka og Yasuoka argumenterer derfor for at utviklingen av QWERTY-tastaturet var et direkte resultat av tett samarbeid mellom telegrafister og Sholes. Til nå har vi ikke hørt noen gode motargumenter som sår tvil eller motbeviser denne teorien, og per i dag ansees denne som den mest sannsynlige grunnen.
I mål
Hva enn grunnene var, en maskin de til slutt kalte Sholes & Glidden Type Writer ble ferdig og skulle presenteres til en potensiell kjøper eller partner som kunne sette den i produksjon.
Et naturlig valg på den tiden var Remington. De produserte både våpen og symaskiner som trengte nøye presisjon ved konstruksjon av delene de bestod av. De hadde følgelig god relevant erfaring, og var store nok til å kunne bære en viss risiko.
Remington likte presentasjonen og ønsket å kjøpe designet. Sholes takket ja til å selge sin andel av oppfinnelsen for $12.000 dollar, en sum verdt nærmere $260.000 dollar i dag, eller like over 2 millioner kroner. Det er trist, men han trodde ikke på at maskinen hans ville bli vellykket og innbringende. Han anså ideen som en tabbe, og ønsket å selge seg ut av det hele.
John Densmore, investoren bak prosjektet, hadde lang mer troen. Han trodde dette ville bli populært, og ville ha royalties av hva Remington tjente på salget av maskinene mot at Remington skulle få lisens til patenten. Remington godkjente denne avtalen, og i 1874 startet salget av Sholes & Glidden Type Writer, ferdig med noen design-ideer påvirket av den store symaskinprodusenten.
Remington tar over
Remington ville produsere rundt 5.000 maskiner av denne modellen over de neste 4 årene, før deres egne ingeniører ville ha designet klart for en ny modell kalt Remington 2. Mens Sholes & Glidden sin maskin var den første som ble forholdsvis vellykket, var det inntoget av Remington 2 som skulle virkelig få ting til å ta av. Flere produsenter ønsket å prøve å få seg en del av kaka og begynte å produsere egne tolkninger av oppfinnelsen, hver med sin egen tolkning av tastaturoppsettet.
Et argument for hvorfor QWERTY ble standarden er at Remington rundt denne tiden også arrangerte egne skoler hvor folk kunne betale en slant for å bli lært opp i tastekunsten. Disse skolene ville naturlig nok lære opp elevene sine til å bruke QWERTY, som naturlig medførte at når de skulle ut i jobb var det helst QWERTY de ville benytte. Dette argumentet er ikke helt ute på jordet, men det er heller ingen bevis for at dette var en solekalrt avgjørende faktor.
Union Typewriter Company
Etter harde konkurranser mellom flere produsenter som varte i nesten 20 år ble fem av de største produsentene enige om å slå seg sammen etter initiativ fra Remington. Remington, Caligraph, Yost, Densmore, og Smith-Premier formet i 1893 Union Typewriter Company. Alle de fem fortsatte fremdeles å produsere egne maskiner, men nå i samarbeid med de andre, dog Remington var nok hakket mer sjefen enn de andre. Som del av sammenslåingen ble de enige om at QWERTY-tastaturet skulle bli standard for alle, og når de fem største alle bruker QWERTY blir det dårlig butikk å prøve å lage noe som blir annerledes. Det tok ikke lang tid før de andre produsentene diltet etter.
Siden da har det dukket opp konkurrenter til QWERTY-oppsettet gjennom historien. På 30-tallet kom blant annet Dvorak-oppsettet, offisielt kalt Dvorak Simplified Keyboard, designet av Dr. Anthony Dvorak. Han argumenterte for at QWERTY var et ineffektivt design, og at bruken av hans presenterte oppsett ville effektivisere skriving drastisk. Senere studier har dog motbevist disse argumentene, selv om det finnes flere i dag som bruker Dvorak og sverger til at det oppleves langt mer effektivt for dem.
Undersøkelser av designet har i vist at mange som får opplæring i bruk av Dvorak og får øvet seg på å skrive med det, ender opp med å skrive bedre enn de gjorde før på QWERTY. Problemet med undersøkelsene er at i tilfeller hvor folk får opplæring i korrekt bruk av QWERTY så blir de også mer effektive skrivere. Det argumenteres med andre ord for at grunnen til at undersøkelsene med Dvorak som forbedrer skriveevnen, er at folk rett og slett øver seg når de skal bli kjent med det.
Altså er det kanskje slik at det ikke har så mye å si til syvende og sist hvilket oppsett du bruker. Kun at du faktisk trener på å bli god med det. Sannheten kan rett og slett være at det som hindrer fremgangen ikke egentlig er tastaturoppsettet, men snarere fingrenes evne til å treffsikkert bevege seg til rett sted.
Det som derimot kunne vært en interessant studie hadde vært å finne par av personer som aldri hadde rørt et eneste tastatur før, og gitt dem lik tid og evne til å lære seg å skrive på dem med de to oppsettene. En med QWERTY og en med Dvorak. Vi kunne da se hvem som brukte minst tid på å nå en gitt raskhet. Kanskje tar det mindre tid å bli rask på Dvorak vs QWERTY? Det vil være nær umulig å finne ut av ettersom de aller aller fleste i hele verden er kjent med tastatur. De som ikke er det er trolig så fjernt stilt fra teknologi til å begynne med at de uansett ikke vil være en god benchmark for konseptet.
Dvorak er bare ett av mange forsøk på å revolusjonere tastaturoppsett. Blickensderfer var en produsent av en av de minste maskinene som har fantes, og de opererte med eget design som de selv mente var optimalt for for eksempel forskere. I USA presenterte de et design de kalte DHIATENSOR, og i Tyskland et oppsett de kalte CHARIENSTU. Begrunnelsen for navnet er i grunn lignende grunnen til at vi kaller det QWERTY. På disse maskinene finner du bokstavene DHIATENSOR eller CHARIENSTU på nederste rad taster rett over mellomromstasten. Blickensderfer kalte disse for vitenskaplige oppsett, trolig optimalisert for forskere.
I nyere tid med smarte telefoner og mindre apparater der vi taster med tuppen av tommel og pekefinger ble det også foreslått et oppsett kalt KALQ. Dette skal være optimalisert for den nye måten vi gjerne taster på mobiler på, men dette ble foreslått rundt 2013 en gang og det har fremdeles ikke skjedd noe spesielt som tilsier at QWERTY blir skiftet ut med det første. Det har nok kommet for å bli.
Kilder:
[1]: Yasuoka, Koichi; Yasuoka, Motoko, On the Prehistory of QWERTY, 2011
댓글