I 1897 patenterte George Canfield Blickensderfer designet for sin Blickensderfer typewriter. Maskinen var blant den minste laget noen gang, og selv i dag er det ikke mange som slår den med tanke på størrelse, kanskje kun med unntak av The Bennet Typewriter som formelig kan passe i en stor lomme. Maskinen kom typisk i en tre-koffert på størrelse kanskje med en bowlingball, og maskinen veide knappe 3-4 kilo.
Det mest åpenbare aspektet av designet er den utskiftbare skriftsylinderen på toppen av maskinen. Denne kan lett skiftes ut med andre sylindre med annen skrifttype, slik at du kunne ha én maskin som hadde mulighet til å printe mange forskjellige typer skrift. Her er det viktig å merke seg at disse sylindrene ikke er laget i metall, men i vulkanisert gummi og er følgelig noe skjøre. Noen lærer denne leksen på en vond måte ved at de forsøker å rengjøre sylinderen med messingbørste og ender opp med å skrape opp og ødelegge skriften.
Blickensderfer var ikke unik med bruk av slike sylindere eller utskiftbare print-plater, selv så tidlig som slutten av 1800-tallet. Hammond-maskiner brukte en kurvet plate som kunne skiftes ut, og Crandall-maskiner hadde en tynn og avlang sylinder. Noe vi så mer av her til lands var en Mignon som også brukte en avlang sylinder. Etter midten av 20-tallet og inn mot 30-tallet ble det etterhvert så og si slutt på bruk av slike sylindere eller plater. (Et unntak var Varityper, et merke som kjøpte opp Hammond og fortsatte deres design helt ut 60-tallet med noen oppgraderinger, men dette er ikke en maskin jeg har sett i Norge).
Designet med typearmer vant frem og vi skulle ikke se bruken av sylindere/kuler igjen før IBM fant ut at kanskje det ikke var den dummeste ideen allikevel, og startet salg tidlig 60-tall av sin Selectric som brukte det berømmelige kulehodet.
Interessant nok har noen i USA det siste året jobbet med å lage et design til en modell for 3D-printing av slike sylindere med selv moderne skrift på seg. Vedkommende har blant annet som en spøk laget et Comic Sans skrifthode til Blickensderfer, i tillegg til Wing Dings og andre moderne fonter. De fungerer bortimot like godt som originale hoder, så designet fungerer godt.
Det gikk an å få Blickensderfer i QWERTY-tastaturoppsett, men Blickensderfer selv mente at det fantes bedre oppsett. Det vanligste å finne disse i er et oppsett Blickensderfer selv utviklet kalt "DHIATENSOR" (lest av bokstavene på tastaturet i nederste rad) som ble ansett som et vitenskapelig layout for USA. Det kom også en tysk vitenskapelig variant "CHARIENSTU" som er den som befinner seg på Rem-Blick maskinen i galleriet øverst i denne posten.
Blickensderfer fungerer uten noe behov for springfjær og trekksnor ved at en arm med tenner griper inn i tagger på vognen når man trykker ned en tast og fysisk lemper vognen ett hakk til siden. Maskinen har ingen dedikert vognutløser-knapp, men kan allikevel løse ut vognen ved at man holder inne mellomromstasten. Designet er ganske robust og levedyktig, men den intrikate mekanismen mellom tastearmene og selve sylinderen krever at ting får gli fint og smidig, og følgelig er maskinen avhengig av service for å gli smidig. Det må nesten olje til, og all olje pakker til seg støv og grums og blir tettpakket til slutt.
En annen interessant egenskap er at maskinen ikke bruker blekkbånd, men snarere en blekkpute. Foran på undersiden av sylinderen holder en kurvet arm en rund filtpute. Når sylinderen beveger seg ned mot valsen treffer den først denne puten som da ruller over fronten av sylinderen og blir dyttet over kanten slik at sylinderen kan bevege seg videre ned til valsen. Denne puten tilsettes drypp av et tyknet vannbasert blekk (viktig at dette blekket ikke er oljebasert da oljene i det kan skade det vulkaniserte gummiet!), og følgelig blir et lag med blekk "malt" på teksten på sylinderen for hver gang man trykker en tast. Dette klines så ned på valsen og legger igjen en print av bokstaven.
Når det er sagt så kom det nylig også ut bilder av en Blickensderfer-maskin som faktisk hadde et ekstra mekanisme montert som gjorde at maskinen faktisk brukte blekkbånd allikevel. Det vites akkurat nå ikke om dette var ekstrautstyr fabrikken tilbød, eller om dette var noe en eller annen lur mekaniker laget selv. Det mest sannsynlige på dette tidspunkt er det sistnevnte, da det eksisterer en del eksemplarer av Blickensderfer i dag, og denne utvidelsen ikke er noe man har sett noe til før.
Andre maskiner brukte også konseptet blekkpute før det ble klart at det var fargebånd som var det mest populære valget. Produsenter som Yost, Williams og The Sun startet ut med blekkputer, men alle endte med å stenge produksjonen helt eller å gå over til fargebånd som løsning til slutt. (I disse andre modellene var det for øvrig viktig at blekket faktisk var oljebasert ettersom de brukte metall-typehoder som ikke ville tåle vann i motsetning til Blickensderfer. Mange av disse modellene i dag har skadede typer (stempler) ettersom folk har vært uforsiktig med dette i fortiden og det har gjort at typene har rustet og tatt skade).
I senere år kom et par design-revisjoner der Blickensderfer lekte litt med forskjellige aspekter av maskinen. De ble litt større før de ble litt mindre igjen. En modell ble laget i aluminium for å gjøre maskinen enda lettere, kalt "Blickensderfer Featherweight". Det var mot midten av 20-tallet før Remington endte opp med å kjøpe opp Blickensderfer og dens design, og lanserte en modell som var mer eller mindre identisk til Blickensderfers deisgn under navnet "Rem-Blick", eller "Rem-Baby". Disse ble laget i bare i omtrent 6.000 eksemplar før Remington forkastet prosjektet og designet ble skrinlagt etter kun et drøyt år med produksjon. Følgelig er det noe uvanlig å finne eksemplarer av nettopp "Rem-Blick" så denne er et noe spennende resultat. Funnet av denne maskinen var interessant fordi Remington brukte et serienummer som sa noe om hvilken måned maskinen ble produsert, og denne maskinens serienummer indikerer at den har vært i produksjon noen måneder lenger enn man først antok.
Comments