Mange har en gang åpnet Microsoft Word for å skrive ut en tekst. Vi har klikket på listen over teksttyper for å se alle nær hundre forskjellige fonter vi kan velge, og har til og med tidvis plukket ut "skrivemaskin-fonten" ved navn 'Courier' for å gi teksten det gamle utseendet. (Eller andre fonter designet for å ligne denne skriften). Det var jo sånn teksten fra skrivemaskinene så ut tross alt, det vet jo alle.
Men i virkeligheten er det ikke så enkelt. De fleste hadde maskiner med den teksten de fleste kjenner igjen som for eksempel 'Courier', men det var mulig å bestille maskiner med forskjellige typer tekst. Problemet var naturligvis at en maskin kunne bare ha én type skrift, så når du bestemte deg for en maskin var valget gjort.
Valget var ikke 100% opp til hva du som kjøper syntes så finest ut heller. For det første var skrivemaskiner som standard levert med den typiske skrifttypen de fleste kjenner til. Ville du ha noe annet måtte du være villig til å betale ekstra for å gjøre en spesialbestilling. Vi som ikke levde et voksent liv i denne tidsalderen kan bare gjette, men jeg personlig kan se for meg at skrifttypen i brevet du sendte hadde betydning for hvor profesjonell du fremstod. De fleste av oss ville ikke i dag sendt søknad til en jobb med et brev skrevet i 'Comic Sans'.
Metrikk
Det finnes flere mål på typografien fra en skrivemaskin, men i skrivemaskin-samlerkretser snakker man primært om CPI. Dette står for "characters per inch" og brukes løst som en definisjon på hvor stor skriften er. Dette går an å gjøre som en løs og ledig definisjon, men er ikke presist. Hva denne definisjonen egentlig beskriver er hvor mye plass en skrivemaskin er definert å gi til hvert enkelt tegn, på engelsk gjerne kalt 'spacing'. Sagt annerledes: Når du taster gjør skrivemaskinens vogn et hopp til siden. CPI definerer hvor stort dette hoppet er.
Andre mål er hvor høye tegnene er, og hvor vide de er. Fordi bokstaver typisk er av forskjellig størrelse (en 'e' er for eksempel lavere enn en 'k', akkurat som at en 'i' er smalere enn en 'm'), er det vanskelig å definere. Denne typen analyse blir tung nok til at jeg ikke kommer til å ta den for meg her, men tenk over det når du ser bilder i demonstrasjonene som kommer. CPI definerer ikke egentlig skriftstørrelse.
I de følgende bildene har jeg som en demonstrasjon samlet forskjellige skrifttyper i min samling for å vise til hvor mye forskjellig som faktisk eksisterte. Fra den solide streken til venstre og til den stiplede linjen er det ca 2,5 cm, eller 1 tomme.
Først i listen er en en 1934 Smith-Corona Silent 1. Den er et flott eksempel på hvordan "standard" så ut før 40-tallet. Det er nesten ikke mulig å se forskjell på denne skriften og hva som ble moderne senere, men det er små nyanserte forskjeller her og der fra senere skrift. Den største forskjellen er nok størrelsen på skriften. Til sammenligning med for eksempel 1953 Olympia SG1 nederst i listen som også er standard med 10 CPI.
Videre ned i listen kommer da henholdvis Facit Privat, Triumph Gabriele og til slutt Hermes 3000 i stadig mindre og mindre tekstbredde. Allikevel, selv om bredden minker ser det ut til at selve teksten i seg selv ikke nødvendigvis er noe mindre av den grunn.
Etter dette kommer den første teksten som ikke er standard. En Congress Elite fra Olympia i en 1953 SM2-modell. Denne ligner på den typiske skriften, men har variert tykkelse på strekene som utgjør bokstavene. De har fremdeles de samme seriffene som standard, men med ulik vekting på strekene som gjør de mer variert i uttrykket. Teksten ligner følgelig mer teksten vi typisk ser i for eksempel bøker.
Nest ut er Canterbury Elite. Dette er en skrift som Royal valgte å sette inn som standard den siste perioden de produserte sine Quiet De Luxe modeller. Denne er med andre ord ikke så uvanlig å finne på disse modellene, men de fleste ble levert med typen "Pica" (et annet navn på 10CPI), ikke "Elite" (et annet navn på 11-12 CPI). Det er følgelig noe sjeldent å finne disse med den lille av de to typene. En lekker skrift som ligner mye på Olympia sin Congress. Den primære forskjellen mellom de to er i grunn at noen av seriffene på Canterbury går på skrått i stedet for vinkelrett.
Triumph og Adler var to merker produsert under samme "tak", nemlig konsernet Grundig. På grunn av dette leverte gjerne begge disse produsentene de samme skrifttypene. Esquire var en av disse. Om man ser nøye på disse ser man at den er svært lik standardskriften, men at den har så vidt en noe ulik vekting i tykkelsen på strekene sine, men langt mindre tydelig enn Olympia og Royal sine. Se for eksempel nærmere på bokstaven 'b', hvordan den høye streken er tykkere en den kurvede streken som utgjør 'boblen' nederst. Esquire har også seriffer som er noe skrånende. Det finnes også en variant av denne skriften som heter "Imperial" som er nesten helt lik, men som har rettvinklede seriffer og mer tydelig forskjellig vekting på strekene.
Nest ut er en skrifttype som mange samlere og entusiaster ser etter. "Cursive tall script". Den er cursive, fordi den heller til siden, også kjent i moderne tid som "italic". Vi kaller den gjerne "tall" fordi spesielt de store bokstavene er høye nok til at maskiner med denne skrifttypen kan ikke ha svart/rød fargebånd. De høyeste bokstavene ville da bli printet med både svart og rød farge, selv om maskinen er innstilt til å bruke kun den sorte fargen.
Script er slettes ikke umulig å finne i Norge, men det er ikke så ofte den dukker opp. Jeg kan kun spekulere i hvorfor den er uvanlig, men i USA er det mange gamle som husker skriften som 'tacky' og useriøs for de fleste bruksområder. Folk fra kristne områder husker godt at skriften var flittig brukt av spesielt kirker og menigheter når de skrev program for gudstjenester og andre samlinger. I Norge har jeg ikke snakket med noen om skriften, men fordi den åpenbart eksisterer og allikevel er sjelden å se føler jeg det er rimelig å tro at mange her delte Amerikanernes oppfatning av den.
Etter denne kommer "Quadrato" fra italienske Olivetti. Det fantes mange varianter av denne kubiske skrifttypen. En annen godt kjent er Hermes som leverte en som av dem ble kalt "Techno", men som vil være vanskelig å skille av fra denne. En moderne tolkning av skrivemaskin-skrift som begynte å komme mot midten av 60-tallet. Den ble gjerne sett på som typisk "futuristisk" skrift, og mange i dag vil nesten føle at skriften har noe 80-talls over seg, enda den har opprinnelse fra langt tidligere periode.
Imperial sin "tall standard" er bare et eksempel på flere tolkninger av den vanlige skrifttypen. Denne er veldig lik den vi vanligvis ser, men er merkbart høyere enn vanlig. Det gjør at skriften i seg selv ser ut som at den er fysisk mye større enn vanlig, men tar allikevel akkurat like mye plass som standard tekst, altså 10 tegn per tomme. Selv liker jeg å bruke denne til å skrive ut for eksempel oppskrifter.
Helt til slutt av mine eksempler kommer da en 50-talls versjon av standard skrifttype. Dette er den man som regel så fra 40/50-tallet og helt opp til de få maskinene som ble produsert på 90-tallet. Dette var "den gyldne standarden", og hva de fleste hadde hjemme. Merk hvordan den er veldig lik skriften fra Smith-Corona fra '34, men at denne er fysisk større og mer "lettlest". Det er vanskelig å se helt klart hva forskjellene er, spesielt fordi at en av forskjellene er at printen er en god del skarpere. Noe som kan fint være grunnet i forbedret teknologi fra 1934 til 1953, men kan også ha noe med langt eldre gummi på valsen å gjøre.
Foruten disse finnes det også en del flere typer som ikke jeg har. De fleste produsentene hadde egne hefter som kunder kunne bla i og se muligheter for skrifttyper man kunne bestille. Det var også mulig å bla igjennom typer direkte fra en leverandør som laget stempler der en tekniker kunne lodde om stemplene på typearmene og på den måten modifisere en maskin du allerede hadde til å ha annen skrifttype. Under er et eksempel på en side fra et slikt hefte fra Hermes (artikkelen fortsetter under bildet):
Modernisering
I 1961 kom IBM med maskinen Selectric. Fra da og de neste 20 årene ville IBM kontinuerlig ta større og større del av markedet med sine presise kulehodemaskiner, som fra 1973 kunne til og med korrigere feiltasting. Du kan lese mer om IBM Selectric i en tidligere bloggpost jeg har skrevet.
Enda en egenskap var muligheten til å skifte kulehode slik at maskinen kunne variere teksttypen den skrev. De forskjellige kulehodene kunne bestilles etter ønske, og kostet ikke mer enn at det var fint mulig alle med råd til en Selectric å kjøpe flere kuler. Under er et par bilder med eksempler på kulehoder jeg har klart å spore opp, der de to siste er importert fra utlandet og følgelig mangler de norske bokstavene æ, ø. og å.
Comments