Krigstid er harde tider. Det er sant i dag, og det var sant før. Under andre verdenskrig var det hårda bud på resursene. Naturressurser såvel som kontorressurser. Tysklands invasjon av Norge var det flere grunner for, men en klar motivasjon var blant annet for å kunne bygge baser og kanoner langs kysten som et ledd i krigen mot England. Også meget viktig for Hitler var å også sikre tilgangen på svensk jernmalm som ble fraktet til Tyskland gjennom Narvik. Jern var nemlig mangelvare; ikke fordi det fantes så lite av det, men fordi det ble brukt så mye.
For å ha nok til våpen og rustningsindustrien ble det lagt ned strenge føringer på skrivemaskinproduksjonen. Amerikanerne stanset nesten fullstendig produksjon av skrivemaskiner og fikk de store produsentene til å lage våpen i stedet. Underwood og Smith-Corona produserte våpen, og Royal produserte fly-komponenter.
Ikke alle fabrikker i USA satte ned en helt fullstendig stans. Behovet for maskiner var for stort til at de kunne stoppe alt, Denne informasjonen er rent basert på serienummerarkiv som sier at produsenter som Smith-Corona og Underwood har serienummer-sett som knytter maskiner til alle år av krigen. Samlere rundt i verden har også funnet maskiner som har serienummer innen disse settene, så vi vet at de finnes. Det er ikke bare et sett med nummer som var forbeholdt de årene, uten at noen produksjon tok sted og benyttet dem.
Royal sine serienummerarkiv har derimot blanke felter for 1944 og 45. . De få maskiner som ble laget ble rasjonert og en stor del av dem gikk rett til regjeringskontorer.
Uansett om maskiner ble laget eller ikke, så var eksporten ekstremt liten. Dette førte naturlig nok til at de store amerikanske merkene rett og slett ikke var mulige å få tak i under krigen om du ikke representerte amerikansk regjering. Noen av dem kom allikevel til Norge på et noe senere tidspunkt. Hvordan er uvisst, kanskje enten gjennom brukthandel mellom grosister eller ved at emiganter tok med seg maskinene hit og fikk dem senere modifisert til norsk tastatur? Uansett har jeg selv hatt en Smith-Corona produsert i 1941, selv om vi har tall som sier at det ikke kom noen amerikanske modeller til Norge i 1941. Mer om disse tallene senere.
Tyskland sin produksjon av skrivemaskiner var også begrenset, men ikke i nærheten like strengt som hos amerikanerne. Mange av produsentene ble tvunget til å produsere våpen, men de kunne fremdeles også produsere skrivemaskiner. Noen unntak var det selvsagt; for eksempel Rheinmetall: De var først og fremst en våpenprodusent som startet med blant annet skrivemaskiner fordi fredsavtalen etter første verdenskrig forbød Tyskland å lage våpen. Så fort den neste krigen brøt ut var det ikke lenger noe poeng å være tro mot dette, og Rheinmetall gikk tilbake til å være våpenprodusenter på fulltid. Andre produsenter som Groma, Olympia, og Adler (for å nevne noen), ble også kommandert til å lage våpen, men fortsatte også å lage skrivemaskiner i tillegg.
Foruten USA og Tyskland var det naturligvis andre produsenter som befant seg i andre land. Sverige hadde Halda (som i 1958 ble til Facit) som produserte et knippe maskiner for eksport, og i Sveits var Hermes som produserte et relativt sett høyt antall. Foruten disse var det naturlig nok også Imperial i England, men Imperial hadde generelt veldig lite eksport, og under krigen var dette bare enda mer sant. Dette er ikke en komplett liste over produsenter i Europa, men de fleste andre var ganske små aktører.
Selv om behovet for våpen og armering var stort så forsvant ikke behovet for skrivemaskiner heller. Den amerikanske regjering alene antas å ha økt antallet sivile arbeidsplasser mellom 1940 og 1945 med det firdobbelte, og estimerte sitt behov for skrivemaskiner til alle kontorene som ble opprettet for krigsytelsen til å være over en halv milion maskiner. Siden fabrikkene var opptatte med å lage våpen ble det i stedet satt i gang en kampanje for å samle donasjoner av brukte skrivemaskiner. Innsamlingsstasjoner markert "Typewriters for Victory" og kampanjer kalt "Forty-Two Keys to Victory" preget plakater og annonser.
I Tyskland var også etterspørselen stor. Om ikke større. Tyskland ekspanderte jo sine områder kontinuerlig, og alle steder de invaderte trengte nye kontorer for å administrere okkupasjonen i landet. Kanskje er det nettopp derfor at produksjonen og eksporten ikke stoppet der. Det hjalp nok heller ikke at den tyske regjeringen forbød visse skrivemaskiner som ikke passet deres agenda. Et eksempel på slike maskiner var de som hadde skrifttype de kalte 'Frakturschrift', noe det var mer vanlig at noen maskiner hadde før. Det er flere påstander om nøyaktig hvorfor forbudet dukket opp.
Vi vet at Hitler selv faktisk erklærte forbud mot skrifttypen i 1941 og kalte det "jødebokstaver". Ikke alle er helt enige i at det var utelukkende et jødehat som gjorde at skriften ble fjernet på et helt nasjonalt nivå. Ingen vil nok argumentere for at det ikke eksisterte et jødehat i ledertoppen der, men noen mener at årsaken til at flere utenfor nazismen kanskje støttet forbudet var at skriften kunne bli sett på som avleggs og tilbakestrebersk for et folk som var totalt innstilt på nyskapning og å lage et nytt samfunn. Uansett kan vi nok si at om det ikke hadde vært for nazistenes hat hadde neppe forbudet kommet i første omgang, selv om det fantes motstand til skriften for andre grunner også.
Det samme kan for øvrig bli sagt om skrivemaskiner med hebraisk tastatur fra før krigen og til nazistenes dager. Slike maskiner ble gjerne konfisert og enten konvertert eller rett og slett ødelagt. Det er mange skrivemaskiner med hebraisk tastatur på steder som Israel og slikt i dag fra 50- og 60-tallet, men maskiner ellers i Europa som er eldre enn nazismens regime er ikke vanlige å finne lenger. Unntakene blir naturligvis i land som ikke Hitlers arm nådde inn i naturligvis. Det er følgelig mer sannsynlig å finne slike maskiner i for eksempel Sverige og Finland enn i Norge, og spesielt i Tyskland.
Men tilbake til vanlige skrivemaskiner: Tyskland hadde blant annet en del kontorer i Norge som trengte maskiner, men de var ikke alene om det i landet. Selv om Norge var invadert var det allikevel forretninger her som skulle være aktive. Industri og marked sluttet ikke sin daglige drift selv om de nå var okkupert, og for daglig drift trengtes skrivemaskiner. Problemet var jo at amerikanerne ikke lenger eksporterte maskiner, Imperial i England sendte nesten ingenting ut av landet, Halda i Sverige hadde lav produksjon, og Hermes i Sveits som del av et land som holdt seg uavhengig eksporterte i alle retninger, noe som gav lite til hvert enkelt land.
Tall fra et avisutklipp funnet av en felles samler og entusiast, Hans-Henrik Egede-Nissen, med tittel "Da Tyskland tvangsrekvirerte skrivemaskiner", viser til at det totale antall skrivemaskiner importert i Norge gjennom krigsårene gikk gradvis mer og mer ned etterhvert som krigen raste, men at gjennom de første årene var den totale importen ikke voldsomt påvirket.
Man kan kun spekulere i tallene fra utklippet, men vi ser klart at året før krigen kom til Norge ble det importert langt mer amerikansk enn det ble tysk. Inn i invasjonsåret snur dette dramatisk, men det er kanskje ikke så merkelig hvis amerikanerne ikke lenger eksporterte maskiner. Behovet i Norge ville ha vært det samme, om ikke større, og maskinene måtte jo komme fra et sted.
Tyskland tvangsrekvirerte maskiner, men hvorvidt denne rekvisisjonen gikk til butikker som allerede hadde maskiner inne på lager, eller om de rekviserte det fra importører eller til og med direkte fra fabrikkene er vanskelig å si for sikkert. Artikkelen sier tyskerne tvangsrekvirerte maskiner, men det kan også innebære at de tar maskinene rett fra andre kontorer i landet. Det trenger ikke bety at de sørget for det var kun tyske maskiner som ble kjøpt inn heller.
Det vi kan si er iallfall at en person som ønsket å skaffe skrivemaskin til sin bedrift under krigen ville få problemer med å få tak i en, og det er mulig at hvis en mulighet bød seg så ville maskinen høyst sannsynlig være tysk. Iallfall så lenge man skulle ha helt ny maskin.
Et eksempel som viser til at maskiner produsert under krigen kom til Norge og fikk norsk tastatur er Groma-maskinen vist i bilde over. Denne har norsk tastatur, men ble produsert i 1944 og ble importert av en norsk forhandler (Det er et forhandlerklistremerke på siden av maskinen). Ikke bare er den tysk-produsert, den har tysk tekst på forsiden som sier "Kriegsaufmachung, Güte unverändert", som kan oversettes til "Krigsdesign, uendret kvalitet". Dette er altså en av 356 tyske maskiner som ble importert til Norge i 1944 (i følge avisutklippet nevnt tidligere).
Med den store mangelen på skrivemaskiner som det var i de dager er det lite sannsynlig at skrivemaskinprodusenter ville hatt maskiner på lager som ventet på "bedre dager". De ville nok blitt solgt, alle som en. Vi kan kun anta, men vi kan kanskje trygt anta at hvis en maskin ble produsert under krigsårene, så ble den også solgt da. Iallfall til grosister og forhandlere. Hvorvidt de ble nesten umiddelbart solgt videre til privatpersoner og bedrifter derfra er kanskje mer usikkert, men også det er høyst sannsynlig.
Vi kan formulere et par teorier om hvordan maskiner som denne Groma-maskinen kom til Norge, og hvordan en så stor overvekt av tyske maskiner kom hit i de årene, men vi kan ikke være sikre på noen av dem. Vi vet at tyskerne tvangsrekvirerte maskiner, men vi vet ikke om denne tvangen strakk seg til forhandlerne og la føringer på hva de importere. Det er mulig at grunnen til at så mange tyske maskiner ble importert under krigen ikke utelukkende forklares av at tyske okkupasjonskontorer rekvirerte maskiner fra tyskland. Det kan også være at hvis man ville ha skrivemaskiner da så var det nesten kun maskiner fra Tyskland som var mulige å oppdrive til noen særlig grad.
Vi vet også at når tyskerne forlot landet så ble det lagt igjen store mengder skrivemaskiner (sammen med alt mulig annet rart) på alle kontorene de etterlot. Etter årevis med mangel på skrivemaskiner var det mange som ikke hadde noe i mot å ta disse maskinene til eget bruk.
Jeg har selv et eksempel på en skrivemaskin som åpenbart var en av disse. 5-tasten har siegrune tegnet til Schutzstaffel (SS), men maskinen har også blitt senere modifisert til at Y og Z bytter plass (for å gjøre tastaturet fra QWERTZ til QWERTY), og hvor tyske spesialtaster som Ü og Ä har blitt byttet ut med Æ og Å. Det er historisk interessant at maskinen har siegruner, men det er også interessant å se at noen valgte å legge noen kroner i å få en tekniker til å gjøre maskinen brukbar for norsk bruk uten å også fjerne dette svært belastede tegnet. Det er tydelig at det var folk i Norge som hadde mer bruk for en skrivemaskin enn de hadde hat for Tyskland.
Brukthandel var vanlig før i tia óg
Heldigvis var det fremdeles mulig å skaffe seg skrivemaskin selv om produsentene ikke laget nok nye. Det var vanlig at leserinnlegg i aviser tilbød salg, bytte, eller ønsket kjøp av gamle skrivemaskiner, akkurat som vi gjør i dag med Finn.no og andre nettsider for salg av bruktvarer. Forskjellen på kontormaterialet da og nå er selvsagt at selv 60 år gamle maskiner fungerer fint selv i dag i motsetning til dagens laptoper som blir ansett som å ha forbigått levetiden etter knappe 3 år.
Det ville være rart å ikke bære nag etter en flere år lang okkupasjon, men mange tok nok allikevel i bruk de tyske maskinene etter krigen. Behovet for en skrivemaskin var nok for flere større enn hatet. Hvem vet, kanskje kunne tanken om å ta inn en maskin som ble konfiskert, konvertert og solgt uten at Tyskland fikk noen av pengene bli ansett som en passelig (dog sikkert ikke tilstrekkelig) langefinger?
Det er nok vanskelig for oss som ikke har opplevd grusomhetene å si, men det er ikke uvanlig i det hele tatt at vi selv her til lands finner tyske maskiner der serienummeret forteller oss at den ble laget under krigen. Det er tydelig at en import forekom til tross for sterk motstand og sikkert hat mot okkupantene.
Uansett om maskinene vi i dag finner fra krigens dager ble direkte importert fra Tyskland for salg eller om de er et konvertert krigsutbytte gjenstår iallfall en sannhet vi kan si for sikkert: De ble laget under krigen, de kom til landet under krigen, og folk fortsatte å bruke dem selv når krigen var over til tross for et nesten sikkert svært dårlig forhold til opphavslandet.
Comments