Skrivemaskinene begynte å komme til verden for alvor rundt 1890. Det strømmet på med produsenter som ville gjøre det stort, hvor alle dro med seg variasjoner av teknologien til bordet. Det kom hele tiden nye innovasjoner og nye måter å løse oppgaven en skrivemaskin skulle utføre, og maskiner ble bedre og bedre. Med alle teknologier i historien kommer det som regel til et punkt hvor noen kommer på en ide som er så god at det resulterer i en revolusjon som effektivt blir dødsstøtet for den gamle teknologien. Det var mange som prøvde seg, men det skulle bli et mellomstort selskap ved navn IBM som skulle bli bøddelen.
IBM kan spore sine røtter tilbake til 1880-tallet, da selskapets opphav stammer fra en sammenslåing av 4 selskaper i 1911, der det eldste av dem var opprettet i 1884. Det nyskapte selskapet var et holding-selskap de døpte the Computing-Tabulating-Recording Company, eller CTR. Ettersom selskapet kun var et holding-selskap, fortsatte de 4 å produsere egne produkter under egne navn, kun som et datterselskap av CTR.
I 1924 ble selskapet døpt om til det vi kjenner i dag; International Business Machines, eller IBM.
Inntog i skrivemaskinmarkedet
I 1933 avsluttet IBM holding-delen av selskapet sitt, og alle de underliggende datterselskapene begynte å produsere varene sine med IBM som produksjonsnavn i stedet for sine egne navn.
Samme året gjorde IBM også et oppkjøp av selskapet Electromatic Typewriter Co. og alle deres patenter. Et av patentene var for skrivemaskiner med rotasjonsmotorer som gikk på strøm. Disse roterende motorene sørget for at et tannhjul i maskinen gikk rundt, slik at når du trykket på en tast ble armen for tasten koblet inn mot det roterende tannhjulet, og den relevante tasten slo opp mot valsen. Så fort den kom forbi et visst punkt ble armen sluppet fra tannhjulet så den kunne falle ned igjen. Motoren var også koblet til et hjul som kunne dra vognen tilbake til start, samt rotere valsen. Resultatet var at alle typearmene slo mot valsen nøyaktig like hardt hver gang, noe som gav et meget konsekvent og godt resultat med veldig lite innsats fra skribenten.
Executive
I 1948 slapp IBM videreføringen av sin Electromatic: Standard A og Executive A, der Executive kom med ekstra funksjoner som gjorde dem til veldig fancy maskiner. Mest markant så var trolig egenskapen med proposjonal spacing. Dette vil si at om du tastet en i eller l så ville ikke vognen hoppe like langt til siden som om du tastet en m eller w. Denne måten å formatere skrift på er hvordan vi gjør det i dag, som for eksempel denne skriften.
Disse maskinene var videreføringer av de mest populære egenskapene Electromatic hadde, men i mer kompakt innpakning, samt revidert design. Etterhvert som årene gikk ville IBM utgi både Standard/Executive B, C og til slutt D, og disse ble produsert helt opp til 1979. Med andre ord parallelt med maskinen som skulle bli selve ikonet for IBM, og som er hovedpersonen i denne artikkelen. Ideen med Executive-modellene var å dekke et marked for de som ønsket en ekstra godt ytende maskin, men som ikke nødvendigvis hadde råd, eller ville ta seg råd, til selveste flaggskipet.
Electromatic og Executive var meget gode i sin konstruksjon og ytelse, men slo allikevel ikke massivt an på linje med andre store og populære skrivemaskinmodeller som var tilgjengelig på samme tid. Kanskje mente folk at det var "unødvendig luksus" med elektronisk assistanse på denne måten? Det var tross alt ikke så slitsomt å skrive på en god skrivemaskin selv på denne tiden. Allikevel var ikke salget ubetydelig på noen måte, innen 1958, altså like før IBM gjorde seg klare til å gi ut sin første Selectric, utgjorde disse elektriske skrivemaskinene hele 8% av inntekten til IBM.
Selectric melder sin ankomst
I 1961 annonserte IBM at de hadde designet en ny skrivemaskin-modell. De introduserte verden for "Selectric I". Maskinen var elektrisk, akkurat som sine forgjengere Electromatic og Executive, men hadde nå fått byttet ut alle tastearmene med et enkelt kulehode. Denne ideen var langt fra ny, selv om den kom i den mest avanserte konstruksjonen verden hadde sett til nå.
Eksempelvis hadde Blickensderfer allerede mot slutten av 1890-tallet og innover starten av 1900 produsert en superkompakt skrivemaskin med kun et sylindrisk hode der bokstavene stakk ut. Dette hodet hang over valsen og ble dreid rundt til en gitt posisjon avhengig av hvilken bokstavtast man trykket ned, og presset ned mot papiret.
På disse Blickensderfer-maskinene kunne man også bytte ut sylindrer-stempelet på, og følgelig skrifttypen. Blickensderfer var hverken først eller alene om å bruke denne løsningen, og variasjoner av skriftsylinderen eksisterte i sameksistens med typearmene fra slutten av 1890-tallet og godt opp over inn i 40-tallet. Det som vanligvis var fellesnevneren for disse maskinene derimot var som regel at løsningen gjorde produksjonen av maskinene enklere og krevde mindre resurser. Mao. var de som regel billige alternativ til maskiner med typearmer. Det var derfor interessant at IBM så sent som i 1961 hadde valgt å gå en retning som mange anså som både avsluttet og forbehold folk som ikke trengte mye til ytelse.
Allikevel var IBM selvsikre. De serverte verden en maskin de anså som verktøy for den profesjonelle og kravstore brukeren, realisert gjennom en gammel og antatt utdatert løsning.
Ingeniørkunst på sitt beste
Selectric-maskinen skulle vise seg å være alt annet enn billig og enkel. Med over 2.800 bevegelige deler, og en nypris på nærmere 35.000kr i dagens penger, var maskinen ingenting mindre enn et teknologisk mesterverk. Gjennom bruk av en mekanisk konstruksjon kalt et whiffletree der hver tast fikk hver sin, hadde hver enkelt tast et 6-bits datagrunnlag for hvordan maskinen skulle manipulere skriftkulen. Helt mekanisk. Det var ingen kretser og inget minnekort i disse maskinene som fortalte maskinen noe som helst.
Jeg kunne gått inn i detalj for å forsøke å beskrive nøyaktig hvordan et slikt whiffletree kan avgjøre slike data, og mer om hvordan nøyaktig mekanikken jobbet sammen for å kunne gjøre det Selectric kunne, men en mye bedre kilde og forklaring vil være å se denne YouTube-videoen laget av brukeren Chyrosran22, som egentlig er spesialist på tastatur, men som for interessens skyld laget kanskje den beste dokumentasjon på hvordan en Selectric fungerer.
Den første Selectric I solgte veldig bra, og ble raskt populær både i kontorer og for profesjonelle skribenter. Mange store forfattere fra 60-tallet skrev verkene sine på Selectric I-maskiner, deriblant dem Julie Andrews, Isaac Asimov, Philip K. Dick, Margaret Atwood, og Hunter S. Thompson, for å ha nevnt bare noen.
IBM la seg ikke på latsiden etter suksessen heller. Alt i 1966 kom en variasjon av Selectric I i salg, denne med et magnetbånd tekst kunne slås inn på, og som gjorde det mulig å redigere tekst før det ble slått inn på papiret. En innovasjon som skulle bane vei for fremtidige såkalte word processing machines. IBMs plan for maskinen var at de ville produsere og selge kanskje 20.000 av den første året. Realiteten skulle bli at det riktige tallet det året var over 80.000.
Innovasjonen bare fortsatte, og det mer eller mindre uten konkurrenter. Ingen andre klarte å lage en tilsvarende robust, rask og presis konstruksjon som IBM hadde gjort. De nye ideene ble realisert i IBM sin Selectric II, som ble lansert i 1971. Innen nå hadde de lært mye om hvilke komponenter i Selectric I som hadde anlegg for å feile som de utbedret. De la også til valgfrie funksjoner som for eksempel at maskinen kunne veksle mellom å skrive 10 og 12 pitch ved å bare flippe en bryter. (Pitch = Antall bokstaver per tomme i vidden).
Bare 2 år senere lanserte de en oppdatert versjon av Selectric II som endelig kom med den berømte rettetasten. Uttrykket "kulehode og rettetast" ble en mye brukt frase om maskinene i mange aspekter av hverdagen. Mange av oss husker kanskje reklamefilmen for Gulesider med den gamle damen som lette etter nemlig "skrivemaskin med kulehode og rettetast".
Si du trykket ved en feil på E, så ville bokstaven bli slått inn på papiret. Du trykket da korrekturtasten slik at kulehodet hoppet tilbake til denne plasseringen og ladet klar for at korrekturtapen skulle løftes. Når du så trykket på E igjen ville kulehodet slå tilbake på samme plass som før, men denne gangen ville det være tape i mellom kulehodet og papiret i stedet for karbonfilm. Resultatet var at klisteret på tapen ville gripe tak i karbonet og rett og slett dra det av papiret, og vips var feilprinten fjernet.
Foruten dette ble det også senere produsert en internasjonal modell som skulle støtte opp under Europeiske og Sør-Amerikanske behov for spesialtegn. De første Selectric-modellene kom med skriftkuler som hadde 72 tegn. De fleste moderne skrivemaskiner med typearmer på denne tiden hadde mulighet for minst 84 tegn, så dette ble en begrensning som kompliserte ting noe for internasjonale brukere som ofte hadde et økt behov for et utvidet sett bokstaver og tegn. Eksempelvis oss her i Norge med våre Æ, Ø og Å.
For å støtte opp under dette ble det senere i Selectric II sin levetid laget en internasjonal variant som ble døpt "900-series". Disse ble levert med et forbedret tastatur, og en ny generasjon skrivekuler som hadde 96 tegn. Ulempen var at verden var full av skriftkuler med 72 tegn på dette tidspunktet, som ikke kunne brukes på disse nyere maskinene. 900-serien kom gjerne også med brytere for å regulere hvor hardt kulen slo mot valsen som ett av de oppdaterte egenskapene. Flere av disse funksjonene ville senere bli overført inn i Selectric III, så på mange måter er egentlig 900-serien en slags Selectric 2.5.
Selectric ble nærmest de facto standard på Amerikanske kontorer gjennom 70-tallet. Innen utløpet av tiåret dominerte IBM nærmest 3/4 av kontormarkedet i USA. Det er vanskelig å komme på noe annet som dominerte sitt marked til samme grad.
Etter ytterligere 10 år, nærmere bestemt i 1981, lanserte IBM sin oppfølger Selectric III. Denne maskinen hadde ikke spesielt mange oppgraderinger fra sin forgjenger, men hadde blant annet lys inne ved målelinjalen som regulerte marginer, og brukte som standard den forbedrede skriftkulen fra 900-serien slik at 96 tegn ble den nye standarden for skriftkulene. Foruten dette var designet veldig likt, og det kan være vanskelig å skille de to modellene fra hverandre. Her i Norge har typisk Selectric II 900-series grå taster, og Selectric III sorte taster, men dette er ikke absolutte regler.
Innen nå var det flere andre konkurrerende selskaper som hadde knukket mysteriet og begynt å produsere maskiner som kunne konkurrere med Selectric, og følgelig solgte den ikke så ekstremt som sine forgjengere. Selv IBM hadde andre maskiner på markedet som var mer oppdaterte og avanserte enn Selectric III, for eksempel IBM WheelWriter eller IBM Composer.
Foruten disse avanserte maskinene var det også begynt å bli klart at fremtiden var personlige datamaskiner som kunne skrive tekst på skjerm og printe ut hele dokumenter når det var ferdig formatert. Fokuset til IBM skiftet, og i 1985 stanset IBM produksjonen av Selectric-modellen. De mer avanserte Word-processing-maskinene som WheelWriter og Composer ble fortsatt produsert helt opp til veldig tidlig 90-tallet, men selv de gav omsider tapt mot inntoget av kombinasjonen datamaskiner og printere som kunne gjøre mer for langt mindre penger enn disse hyperavanserte maskinene.
Til utløpet av 1985 hadde IBM produsert Selectric modeller i 25 år. Igjennom den tiden hadde de rukket å selge 13 millioner maskiner, til en omtrentlig og grovt regnet total omsetning på over 455 milliarder kroner. Ikke så reint gæli det vil jeg si.
Comentarios