Urania med sin modell rett og slett kjent som 'Klein-Urania' (eller "Liten-Urania") produsert av Clemens Müller A.G., som det så fint står klart og tydelig på frontkanten rundt tastaturet. En fabrikk med base i Dresden, en industriby som huset mang et maskinverk. Denne modellen var i produksjon fra 1935 og helt opp til 1949, og hadde en god del av sitt mekaniske indre arvet fra sine forgjengere.
Selskapet Clemens Müller A.G. startet ut med å produsere skrivemaskinen Urania i 1909 som en stor skrivebordsmodell. Noen år senere fant de ut at de ville også bevege seg ut på det bærbare markedet, men hva enn grunnen til det var, så gav de ut den bærbare modellen under merkenavnet 'Perkeo'.
Perkeo 1 kom ut i 1912 og kom med egenskapet at vognen kunne flippes over tastaturet under frakt, noe som gjorde maskinen ekstra kompakt. Dette gjorde den sammenlignbar med andre modeller som Corona 3, Fox Portable og tidlige Erika-modeller. Allikevel skilte den seg fra sine konkurrenter ved at Perkeo var ganske merkbart større og tyngre enn sine konkurrenter.
Modellen var hva vi gjerne kaller en budsjett-modell. Den var med andre ord designet for å være litt billigere og manglet en del som dens konkurrenter kanskje hadde. Modellen støttet ikke bruk av to-farget fargebånd, hadde kun en tommel-spak for linjeskift, hadde ingen tabulator, og hadde kun valseknott på høyre side. Størrelsen på maskinen, og da spesielt på vognen, gjorde også at den var ikke bare tyngre å frakte enn sine konkurrenter, men å skulle benytte skift-funksjonalitet som løfter hele vognen opp et hakk.
Den økte størrelsen og vekten er heldigvis ikke utelukkende et problem. Den gjør at maskinen faktisk er en god del mer komfortabel i bruk når det kommer til selve tastefølelsen. Den genererer momentum i tastene til en dramatisk mye mer effektiv grad enn de andre, mindre modellene, og det er mye mindre strev å skulle skrive en jevn og god print på maskinen. Man har heller ikke like mye problemer med at maskinen kan finne på å skli rundt på bordet ditt når du returnerer vognen fordi det skal så lite til å flytte på den.
Salget av modellen var slettes ikke så verst, men ikke svimlende heller. Modell 1 solgte bare knappe 820 maskiner gjennom sine første to år, men de påfølgende Modell 2 og Modell 3 solgte fra 1914 til 1933 like over 18.000 modeller.
I 1925 hadde Clemens Müller A. G. kommet frem til at den sammenbrettbare teknologien kanskje var avleggs. De bestemte seg for å fornye Perkeo-modellen, og gi den en vogn som var fastmontert på "karosseriet". Denne kunne ikke brettes inn og fikk et noe annerledes ytterskall, men det meste annet var det samme. Om det var starten på en plan eller et ledd i et eksperiment er uklart, men selskapet bestemte seg for at denne nye modellen skulle bli solgt under merkevaren Urania, og ble gitt modellnavnet 'Piccola'. Med andre ord produserte det samme selskapet to varianter av den bærbare maskinen under to forskjellige navn. Kanskje var målet å sammenligne hva som var mest ønsket av markedet: En sammenbrettbar maskin for bærbarhetens skyld, eller en mer robust og stødig modell som kanskje kunne yte hakket bedre? Hvis det ikke slo an at maskinen ikke brettet sammen så var fremdeles merkevaren Perkeo uberørt av forsøket. Man kan bare spekulere.
I 1933 hadde verden talt, og Clemens Müller A. G. lukket dørene for Perkeo. Urania-navnet tok nå over for fullt, og patentet med den sammenleggbare maskinen ble lagt på hylla.
2 år senere, i 1935, hadde de finpusset på enkelte ting i Piccola-modellen, og lanserte sin Klein-Urania. Det var fremdeles en noe forenklet modell, men de gav den et ytterskall laget i et materiale kalt Silumin (et komposittmateriale av aluminium og silikon) som gav et lettvektig og robust skall med et solid lag med lakk som fikk maskinen til å nesten se ut som et flygel.
Elegante former, nydelige taster, blanke spaker, og en ypperlig tastefølelse gjorde modellen til et godt valg for enhver skribent som ønsket seg en skrivemaskin som ville dekke alle vanlige og folkelige behov, men som kanskje ikke var topplinjemodellen til dyreste pris heller. Maskinen føles meget god i bruk, og sidestilt med en Perkeo kan man faktisk kjenne likhetene under fingerspissene mellom de to modellene. Pussig nok valgte man for denne modellen å sette returspaken på høyre side av vognen, noe som føles ganske rart i bruk når man er vant med å finne den på venstre side, men som man tilvenner seg fort. Det er et overraskende valg, for mens fabrikanter strides 30-40 år tidligere om det var best at spaken var på venstre eller høyre side, så var de fleste på 30-tallet ganske enige i at det var venstre som fungerte best for de fleste.
Det må jo også selvsagt nevnes at akkurat dette eksemplaret er også i ytterst eksemplarisk tilstand. Det er nesten ikke et bruksmerke på den, noe som etter så mange år med bruk og oppbevaring er ganske utrolig!
Comments