De gamle skrivemaskinene er rent mekaniske underverk med mange komponenter som driver et samspill nesten på linje med et urverk. Noen deler kan bevege seg fritt, mens andre må bevege seg innenfor nøye målte begrensninger for at de skal gjøre jobben sin skikkelig. Det skal ikke mer til enn et par millimeter bøyning for at en finjustert mekanikk ikke lenger fungerer.
Noen av disse maskinene er allerede 100 år gamle, og de fungerer enda. De ble konstruert ekstremt robust, og har allerede tålt livets gang i mange tiår. Allikevel er de ikke uskadelige og noen ganger trenger de hjelp, akkurat som oss.
Hver gang en skrivemaskin er i bruk kommer komponentene under påkjenning. Slagene fra typearmene skaper mikrovibrasjoner i maskineriet, oljen blir gammel og seig i kombinasjon med støv og hår pakker seg inn sammen, og etterhvert som ting sitter hardt og folk mister tålmodigheten og trykker for hardt ned på en tast som har låst seg kan stål bøye seg. For ikke å snakke om når uhellet er ute og maskinen går i bakken. Da trenger maskinkinen en hjelpende hånd for å bli funksjonell igjen.
I denne posten tenkte jeg gå igjennom verktøyet jeg bruker når jeg jobber med å reparere maskiner, eller bare gi dem en overhaling.
Dette er et sett verktøy jeg fikk av en pensjonert skrivemaskin-mekaniker. Tore het han, og han jobbet med skrivemaskiner helt fra han kom ut av videregåendeskolen og til han plukket med seg hatten sin og startet pensjonstilværelsen. Han jobbet for Facit, men håndterte alle mulige maskiner helt opp til rundt 80-tallet.
Tang nr 1 og 2 fv. er to tenger som begge brukes til å klemme sammen metallet i metallstengene i maskinen, som regel typearmene. Ved å klemme de to punktene sammen passelig hardt på metallet kan man forskyve ut metallet (se for deg å dytte fingeren ned i bløtt smør, du lager et søkke, men alt rundt stiger opp og ut). Ved å gjøre dette enten på baksiden eller forsiden av typearmen kan man sørge for at selve typearmen bøyer seg litt enten bakover eller forover. Dette kan regulere på hvor på valsen typearmen treffer når den slår opp, gitt at for eksempel en enkelt bokstav slår inn for høyt eller lavt. En liten ulempe med denne taktikken er naturligvis at det skaper jo et lite hakk i typearmen, men det er en enkel måte for å gjøre veldig små korrigeringer.
[Senere innlegg]: Siden denne bloggposten ble skrevet har jeg fått tak i en såkalt peening plier som er en hakket bedre egnet tang til det samme som tang nr 1. og 2 nevnt før her til å utføre. Den er designet på en måte som gjør det enklere å klemme hardere, samt at sluttpunktene på tangen er bedre formet for å skyve utover på metallet. Den ser ut som følger:
Her er det verdt å merke seg at det finnes andre måter å gjøre slike vertikale korrigeringer på typearmene på. Man kan også med enten to flatnebbede tenger foreta en bøy i vertikal retning ved å tvinge ene siden ned og andre siden opp, eller motsatt. Dette vil lage en bøy som ikke skaper slike bulker som tengene nevt i paragrafen over vil gjøre, men det er også en prosess som fort kan gå galt og du bøyer for mye. Da må du korrigere bakover igjen. For hver gang man gjør en korreks av denne typen skaper man slitasje i metallet og man risikerer på sikt at hele saken kan brekke om man må gjøre korrigeringen mange ganger frem og tilbake.
For å ha nevnt det: Det finnes også en type tang med 3 runde nibs på seg som kan brukes til å foreta en slik bøy med bare én tang, men dette er et verktøy som jeg aldri har klart å finne i Norge enda. Etter en diskusjon med en skrivemaskinmekaniker her i landet har jeg fått vite at dette var ikke en type tang han hadde brukt i sin tid iallfall, så kanskje var ikke dette vanlig her til lands.
Tang nr 3 fv. har spor som passer fint til typearmer og brukes gjerne igjen til korrigeringer på disse. Man fører typearmen inn i sporet på munningen, og klemmer sammen tangen for å lage en liten sideveis bøy midt på selve armen. Dette er et tiltak for om den treffer feil på båndvibratoren.
Verktøyet nr 4 fv. er en stav med et spor i enden man kan føre inn på tastearmer og lignende komponenter i maskinen. Man kan så ta tak i armene på staven og vri forsiktig rundt. Dette brukes for å bøye stålet på et nøyaktig punkt, og er laget for å kunne snirkle seg forbi trange åpninger som det er flust av i en skrivemaskin.
Nr 5. fv er egentlig en avbiter-tang, men munningen er utstyrt med tenner som er slipt ned, og en liten åpning i midten. Denne kan brukes til å gjøre justeringer på selve typehodet av typearmen hvis de har blitt ørlite skjeve i vannrett vinkel. For eksempel; gitt at den nederste delen av en bokstav er litt svak sammenlignet med resten av bokstaven når den printes på papiret. Tangen settes da med tennene inn på sidene av enten den nederste delen eller øverste delen. Ved å klemme inn passelig hardt der kan man presse den delen av typearmen litt ut og følgelig få bedre kontakt med papiret der.
Til slutt, helt til høyre, et gammelt spritbasert loddeverktøy. Denne fylles med rødsprit i begge sylindere og tennes på ut åpningen i tuten. En liten flamme vil slå ut herfra og kan brukes til å smelte om tinnet som har en gang festet stempelet på typehodet. Noen ganger kan disse loddingene briste opp og få selve stempelet til å falle av eller komme ut av posisjon. Da må tinnet smeltes igjen for at det skal på ny opprettes forbindelse mellom delene. Dette er en veldig følsom jobb da stempelet må sitte akkurat riktig for at printen skal bli perfekt. Tålmodighet og pirkete håndtering er viktige her.
Neste ut er et bits-sett fra Chapman MFG i USA. Disse er ikke spesielt designet for skrivemaskiner, men de er høy kvalitet, og viktigst av alt; de flate hodene er formet med 'slotted' utforming.
Dette innebærer at formingen av tuppen ikke er 'spiss'. De aller fleste skrutekkere i dag er formet nesten litt som et trapes med et veldig kort toppunkt. Dette gjør at når den stikkes ned i et gammeldags flatt skruehode er det kun de øverste kantene av skruehodet som kommer i kontakt med skrutrekkeren. Når dette kommer i kombinasjon med skruer som ikke har rørt på seg på 50 år og har samlet olje og fett gjennom tiden sin er dette en oppskrift på at skruehodene kan harves opp av kanten på skrutrekkeren. Trekkere formet på denne måten sørger for at veggene i sporet på skruehodet får jevn kontakt med skrutrekkeren hele veien gjennom sporet, noe som hjelper på at hodet kan legge mer påkjenning på skruen før noe gir etter. En ulempe i jakten på verktøy som dette er at mange kaller skrutrekkeren sin 'slotted' selv om de ikke har denne egenskapen.
Problemet med settet er derimot at bits er tykke saker, og stangen man gjerne fester dem på enda litt tykkere. Skrivemaskiner er fin-mekanikk og det er ikke alltid det er plass til å dytte en slik inn der skruene befinner seg.
I slike tilfeller er det ikke til å unngå at man må frem med mer konvensjonelle skrutrekkere som er i stand til å nå frem inn i trange områder og få opp skruer. Disse er gode på det, men som tidligere nevnt har de skrått-gående kanter på tuppen og hvis skruen er kranglevoren kan disse ødelegge skruen om man ikke er forsiktig.
Det var ikke før utpå 60-70-tallet at enkelte skrivemaskiner begynte å bruke sekskantnøkler, men når de gjorde det var det ingen som ble enige om en standard. Det er mange potensielt forskjellige størrelser, men dette settet dekker de aller fleste. De aller fleste jeg har vært borti bruker dog en 2x50.
Det er mange virkelig små deler i en skrivemaskin og noen ganger er det helt umulig å nå frem til dem med fingrene. Særlig om en skrue faller ned i mellom alle stavene og fjærene. Dette er egentlig et 'skjønnhetssett' for diverse hudpleie, men de er ypperlige til mange forskjellige mekaniske oppgaver. For eksempel hvis en skrue må holdes på plass på et utilgjengelig område så skrutrekkeren kan gjøre jobben sin.
Fjærkroker er ekstremt nyttige for en rekke oppgaver. Disse er fort et av de mer nyttige verktøyene jeg har. Primært brukes disse til å hekte fjæringer på plass i rett sted i maskiner. Festepunktene har gjerne veldig små hull i seg som fjæringene skal inn i, og det er i tillegg veldig trangt inni hvor de skal hektes opp. Det er som regel nesten helt umulig å skulle få dem på plass med kun fingrene, og de kan yte nok motstand til at heller ikke pinsettene er nok. Disse krokene er lange og tynne, og kommer lett til for å både hekte av og på fjæringer i maskineriet. Vær forsiktig dog. Fler enn en gang har jeg brukt et kvarters tid på alle fire for å lete etter en fjær som smatt ut og føk veggimellom på kontoret.
Tenger! Forskjellige tenger til forskjellig behov. Ingen av disse er i utgangspunktet sterke nok til å kunne bøye tykke metall-stenger til noen grad, men de er gode til å komme til nede i maskineri når du trenger litt mer styrke enn en pinsett. De kan fremdeles også brukes til å bøye ståltråder og andre tynnere metaller. Den røde tangen fra Biltema over her er egentlig en tang laget for fluefiskekroker, men har fort vist seg å være en av de nyttigste tengene jeg har. Den andre røde (Hard Head) er meget nyttig for å bøye små ståltråder som trenger konkrete buer da tennene er kjegleformet så jeg kan justere bøyegraden med hvor på nebbet jeg bøyer ståltråden.
En skalpell. De fleste er kjent med hva disse gjør. For skrivemaskiner er de nyttige for å skrape av olje som har hardnet til stein og andre griserier som har blitt harde. De kan også brukes til å skjære av gummi som har morknet og festet seg til rammer, eller til og med gammel gummi på valser om man skal begi seg ut på prosjektet med å ordne ny gummi på dem.
Multiverktøy. Produsenten 'Dremel' er såpass kjent for sitt verktøy av denne sorten av mange kaller verktøytypen for en 'dremel'. Ikke et verktøy som brukes fryktelig ofte, men som er meget nyttig for presisjonspolering av komponenter med rust, oksidering eller andre metall-urenheter. Man skal være litt forsiktig med disse da jeg har opplevd at de kan produsere såpass mye varme på metallet man pusser/polerer at det forvrir seg ørlite granne. For for eksempel typearmer er dette kritisk om skjer og vil medføre meget kjedelig arbeid for mikrojusteringer etterpå.
Skyvelære. Et verktøy for å måle tykkelse på ting. Munningen biter over det man lurer på hvor tykt er (eller de små tennene bak inn i en åpning man trenger en måling på) og man får en meget presis avlesning. Brukes spesielt i sammenheng med utskifte av gummi på valse der meget nøye måling er nødvendig, men brukes også gjerne for å avgjøre hvilke spoler som er korrekt for en maskin, samt hvor store skruer er om man trenger å finne erstatningsskruer.
Klemmeflasker. Disse brukes for å påføre kjemikalier og oljer på veldig spesifikke områder, og i kontrollerte mengder. Den store brukes til White Sprit eller lakktynner for å rense ut gammel olje og grums fra maskineriet. De små brukes til olje, eller til tilsvarende rens med white sprit/lakktynner der det er greit å være enda mer presis og sparsom med løsemiddelet. Løsemiddel påføres de skitne områdene og gnis gjerne rundt på med børster. Til slutt tar man frem trykkluft eller en kraftig støvblåser og blåser vekk løsemiddelet som nå også har all grumsen blandet ut i seg. Det eneste som gjenstår til slutt er rent metall og rester av kjemikaliet som gitt litt tid vil fordampe.
I en samtale med en gammel skrivemaskinmekaniker lærte jeg at i gamle dager sverget man til white sprit. Det var 'sterkt nok' og effektivt. De blandet også inn en liten andel olje i miksen de brukte for å sørge for at det ikke ble helt tørt på metallet der de hadde renset ut, men jeg er ikke sikker på hva slags olje eller hva blandingsforholdene på dette er. Noe jeg tenker jeg vil finne ut.
OBS: Sterke kjemikalier må kun benyttes enten utendørs, eller i et meget godt ventilert område. Ikke sitt i et lukket rom med løsemiddel. Åpent vindu og vifte er anbefalt for å blåse det rett ut.
Messing- og nylon-børste. Brukes gjerne i kombinasjon med klemmeflaskene. Disse er fine å bruke for å gni på møkka etter at løsemidler er påført, eller for å skrubbe metall som har harde urenheter på seg.
Såpevann på spruteflaske. Såpen på denne flasken er av typen Simple Green, et effektivt, men også skånsomt middel som blant annet brukes på fly. Dette brukes ikke inne i maskineriet på skrivemaskiner, men utenpå skallet for å rense bort gamle hudceller som har blandet seg med oljer og fett. Spesielt i groper, og spesielt en maling som var typisk fra 50-tallet og ut over kalt krympemaling. Ytterskallet på maskinen tas av og sprayes med dette før det skrubbes med nylonbørste og tørkes av med papirklut. Middelet er sterkt nok til at det løser opp skit og møkk, men påvirker ikke malingen i noen nevneverdig grad. Man skal allikevel være forsiktig, og spesielt rundt dekal-merker som er fryktelig sårbare greier.
Høvelig kraftig støvblåser med forskjellige typer munnstykker. Dette er i essens en reversert støvsuger. Den har en passelig kraftig motor inni kroppen som blåser ut en stråle gjennom munnstykket. Luftstrålen er ikke like fokusert og skarp som via en luftkompressor med lufttrykkpistol, men bråker noe mindre enn en kompressor og tar langt mindre plass i oppbevaring. Denne brukes til å blåse bort støv, hår og annen løs grums fra inni maskiner, men også løsemiddel når maskinen renses ut med enten white sprit eller lakktynner.
WD-40 er et produkt de fleste kjenner til, og jeg vil legge til dessverre. Mange som plukker opp en skrivemaskin og tenker at "hjelp her satt ting fast" kommer på det gamle mantraen "om det sitter fast og ikke skal gjøre det; WD-40". Skrivemaskiner er i aller høyeste grad unntaket fra denne regelen. Produktet vil tilsynelatende løse problemet når man påfører produktet, men om en 3-4 måneder vil problemet begynne å komme tilbake, og verre enn før.
Når det er sagt har allikevel WD-40 en plass i restaurering. Spesielt krympe/skrukkemaling liker WD-40 veldig godt. Når jeg typisk har rensket ut en maskin med Simple Green såpevann og tørket den av, så gir jeg den et tynt lag med WD-40 utenpå malingen. (Kun utenpå!). Malingen får nytt liv og skinner pent. Det plukkes også spor av oljen i malingen som tilfører noe liv som gjør at det ikke blir så 'sprøtt' og motvirker at det kan begynne å flake av.
Plast, metall, lakk, treverk. Alt blir gammelt, og alt har godt av ekstra bekskyttelse. Renaissance Wax er et produkt utviklet av Britiske konservatorer for bruk ved det Britiske Museum. Produktet bygger på petroleum, og lukter følgelig som en kanne bensin, men er blandt det mest skånsomme middelet som er å få tak i. Det har også noen mikrokrystaller i seg som gjør at produktet kan brukes for å forsiktig polere ting. Om man ønsker å polere lakk, er ikke nødvendigvis dette produktet det du ønsker å bruke dog. Da ville jeg heller tatt frem polish til billakk. Renaissance Wax er dog fin til å påføre eksponert metall, plast og treverk for å gi det litt nytt liv, og er bevist å ikke ha uheldig effekt på noen flater over tid, slik enkelte voks kan ha. (Bisvoks kan eksempelvis farge materialet det påføres på gult over tid).
Et siste produkt i denne posten: Lakk-stift, eller 'Lacquer-Stick'. Dette er i essens til dels hardnet maling i stiftform. Man tar disse og gnir dem inn over et område hvor det er gravert inn bokstaver eller tall for eksempel. Malingen vil da dyttes ned i graveringene. Så tar man en klut eller en papirbit og tørker av. Overflatemalingen vil bli dratt av, mens malingen som har havnet ned i graveringen forblir. En ypperlig fiks på for eksempelkbokstaver på taster som har falmet (der bokstaven faktisk har en fordypning).
I tillegg til alt dette bruker jeg også en matte (som er synlig under alle tingene jeg har fotografert her) for å beskytte bordflate fra både kjemikalier, skitt, og skarpe kanter. God belysning er også viktig, så jeg bruker en arbeidslampe med innebygget forstørrelsesglass, dog det glasset brukes ikke så mye for det er vanskelig å se klart ned i maskineriet. Jeg bruker også nitril-hansker når jeg bruker kjemikalier for rens. Ikke fordi hendene tar så mye skade av det, men for å unngå at de skal stinke i flere dager etterpå.
Håper denne posten har vært interessant, samt gitt innblikk i nyttige verktøy om du også er interessert i å starte med denne hobbyen!
Comentários